Sik

Publisert den 3. juni 2012

Sik

(Coregonus lavaretus)

Siken har sølvblanke sider som er tett dekket av relativt store og løstsittende skjell. Stor og gammel sik kan være mørkere og mer gråaktig i fargen. Finnene, spesielt bukfinnene, er ofte gråsvarte. Halefinnen er lang, skarp og dyp kløftet inn mot midten. Den smale og flattrykte fasongen, sammen med de spisse finnene, gir lett et inntrykk av at den veier mer enn den faktisk gjør. Sik varierer betydelig i hodefasong, kroppsform, finnelengde, tykkelse på haleroten, antall staver i gjellegitteret og gytetidspunkt etter miljøet den vokser opp i. Det er derfor beskrevet en rekke underarter. Den kan til en viss grad forveksles med harr, men harren har en karakteristisk og ekstremt høy ryggfinne. I Oslomarka regnes sik over 400g som en grei fisk, mens kilosfisk er stort og fisk over 1,5kg er svært sjeldent. En av de største som er registert i Nordmarka i nyere tid ble tatt av Tor M. Smedsrud under isfiske med mormyskha på Øyungen i 2005 og veide 1710g. Norgesrekorden er på over 4kg.

 

Småvokst sik er som oftest dyreplanktonspiser og svømmer gjerne høyere oppe i vannmassene. Sikens ekstremt tette gjellegitter gjør den til en utpreget planktonspesialist som effektivt siler ut selv mindre arter av dyreplankton, og den dominerer fort over den planktonspisende smårøya. I regulerte sjøer hvor den bunndyrproduktive strandsonen stadig tørrlegges, har derfor siken ofte størst suksess og blir mer tallrik, mens ørret og røye sliter i konkurransen om maten. Dette ser man tydelig i f.eks. Storflåtan og Vesleflåtan hvor vannstanden reguleres kraftig. De samme tegnene ser man i Hakloa. Stor sik spiser helst bunndyr.

Mye sik vandrer opp i elvene for å gyte i november, men den kan også gyte på steingrunner i stille vann. Rognen graves bare til en viss grad ned i stein og grus. Siken gyter etter ørreten i Oslomarka. Rognen er gulaktig og mye mindre, og mer tallrik enn ørretrogn. Når siken begynner å gå på elvene i Marka, er det et sikkert tegn på at stamfisket etter ørret kan avsluttes. Sik velger gyteplasser på litt roligere vann enn ørret. Den er aktiv gjennom hele året, og da gjerne tidlig på morgenen og sent på kvelden.

 

Sik trives godt i næringsfattige innsjøer som er store, klare og dype. Men den kan også være tallrik i mer næringsrike vann, dersom det finnes noen større og dypere partier. Den liker seg også i stilleflytende kulper i elver. Den er en ypperlig byttefisk for gjedde og gjør at gjeddene får ekstra god kondisjon og vekst. I Oslomarka lever sik og gjedde sammen kun i Harestuvannet og Stykenvannet, og der blir gjedda skikkelig stor. 

 

Det er typisk at siken som holder sammen i stimen holder omtrent samme størrelse. Gode isfiskeplasser er gjerne rundt grunner og øyer fra 1 meter ned til 4-5 meters dyp. Den går inn på grunnest vann når det er svakt lys. I rolige elver samles vanligvis siken i de mest stillestående og dype kulpene, og holder seg mye nære bunnen, men spesielt på kvelden søker de gjerne opp for å vake på overflateinsekter.

 

Sik er en innført art i Oslomarka. Den antas å være flyttet inn fra Randsfjorden for å gi en sikker matressurs i Tverrsjøen og Gjerdingen i 1865-1870. I dag skulle vi nok helst ha vært disse ustettingene foruten, men det er viktig å huske på at den har spilt en stor rolle for de fastboende. Siken ble utsatt for tradisjonelt mataukfiske med hov og not under gytevandringen på elvene senhøstes. Fortsatt drives det noe tradisjonelt sikfiske av fastboende her inne. OFA driver også et uttynningsfiske av sik i innløpselva til Vesleflåtan hver høst hvor det tas ut opptil 1000 sik. Disse er som regel bare rundt 33cm lange, og de konkurrerer med ørret om føden. I dag finnes det sik i alle de store vassdragene i marka.

Innsjøer med sik har som rgel også forekomst av enkelte storvokste, sikspisende ørreter på flerfoldige kilo.

I Sandungene finnes det en del stor "bunn-sik" over 45cm, men siden dette vannet er så kupert er det tidvis vanskelig å finne dem. De vaker ikke så ofte der, men på isen er det gode muligheter med mormyskha. Spesielt på de grunne røyevarpene på morgenen og sent utover kvelden. Det vannet som går for å ha aller størst sik i Oslomarka er Strykenvannet. I Øyungen er det lite sik, men de kan være store. Disse er så fåtallige at de omtrent bare tas som bifangst på isen.

 

Stor sik er nok litt undervurdert som sportsfisk, siden den ikke smaker like godt, eller er like sterk, som ørret. Sik er løs i munnvikene, og må kjøres forsiktig for å ikke falle av kroken. Den er ikke spesielt sterk og kjemper mest ved å stå og bukte kroppen rolig frem og tilbake i vannet, men størrelsen og de store finnene gjør at den gir god motstand likevel.

 

Isfiske: Prøv en flouriserende og fargerik mormyskha som agnes med ett par hvite maggot og fisk nærme bunnen. Mormyskhaen bør beveges ganske rolig. Kjente røyevarp er sikre plasser, siden siken stadig er korte turer innom for å spise røyerogn. Det går ofte å skille siknappene fra abbor, røye og ørret. Dersom nappindikatoren stadig beveger seg, uten at fisken sitter i tilslaget, så er det gjerne sik. Det er også typisk med såkalte "løftenapp" hvor sena blir slakk. Straks siken krokes så begynner den med rolig og tung bukting frem og tilbake. De pleier ikke å ha noen særlige utras. Om siken er ekstra bitevillig tar den også gjerne på pimpel og lokkemeite. Den tar noen ganger på røyeblink om den er skikkelig i bittet. Men da biter den raskt og nervøst, og sitter oftest dårlig. Får man sik på røyeblinken så tyder det på kjempeforhold, og det lønner seg å bytte til mormyskha med en gang.

 

Siken er forsiktig. Det er en stor fordel at det ligger snø på isen. På morgenen er det gjerne brukbart sikfiske på røyevarpene på 2-4m dyp. Utover dagen blir siken oftest mindre bitevillig. Men på kvelden tar det seg ofte opp igjen. Skumringen er gjerne den aller beste tida. Siken trekker grunnere og grunnere etter hvert som det mørkner. Det kan være svært bra fiske på bare 1 meter dypt vann like før det blir helt mørkt. Under kikkfiske på røyevarpene er det interessant å se hvordan siken oppfører seg ulikt etter lysforholdene. Midt på dagen kan de streife fort innom varpene, men virker oftest helt uinteresserte. Men med en gang det begynner å skumre, så er de plutselig svært enkle å ha med å gjøre. Dersom man stadig ser sik inne på grunt vann som er umulige å få til å ta, kan det lønne seg å droppe kikkfisket og heller prøve på 5-6 meter dyp. Siken føler seg tryggere der nede.

 

Fluefiske: Om siken går høyt i vannet, tar den gjerne på tørrflue. Spesielt utover kvelden vaker den gjerne på fjærmygg. Vakene er rolige og forsiktige. Gjerne med finnene godt synlig over vann. Bruk små fluer og tynn fortom. Tilslaget bør være veldig rolig for å ikke rive ut kroken av den løse munnen. Siken vaker også på vulgata, men den har problemer med å bite over disse store døgnfluene. Litt små imitasjoner av klekkere som ligger litt dypt i vannet er mest effektivt.

 

Sik tåler lite håndtering og egner seg ikke så godt til gjenutsetting. Men som med all annen fisk, så er de virkelig store individene både gamle og sjeldne, og de er det vel verdt å prøve å slippe ut.

 

Sik regnes som en OK matfisk, men den bør tilberedes helt fersk. Den er hvit i kjøttet. Den minner litt om harr, men harr smaker bedre. Det beste er å varmrøke sik. Noen maler den også opp til fiskekaker. Små sik er godt gjeddeagn.

Kommentarer (0)Antall visninger (9808)

Forfatter: Dag Øivind Ingierd

Kategorier: Arter

Nøkkelord:

 

Vennligst logg inn eller registrer for å legge til kommentarer.