Katnosa var badet i sol. Litt vind, men det er det ofte på store vann. Siden vi har tilgang til «lagsbåten» på vannet, var dette en ny mulighet til å fiske på mange plasser. Etter at vi hadde funnet leirplassen, måtte fiskemulighetene prøves. Vi så mye vak, som egentlig lovet godt, men litt lite innsekter. Det ble litt napp, men ikke noen fisk var så ivrig at de ville på land.  Prøvet både flue, mark, spinner og sluk.  Napp fikk vi i alle fall på flue.

Med båt fikk vi muligheten til å dorge.  Her prøvet vi flere turer på kvelden og siste turen endte opp etter midnatt. Det var dessverre ikke mye fiskevak å se på disse dorgeturene, men opplevelsen på vannet var likefullt magisk. Lite vind, en klar himmel, en fargerik solnedgang, en «nesten» fullmåne som kom opp over åskanten, og stillheten i marka. Dette er en uslåelig kombinasjon.

Dagen etter hadde vinden tatt mer tak, og vi funderte på hvilket vann vi skulle prøve.  Plutselig dukket Magne opp, da han skulle se til flere av minkfellene som er satt ut. Vi hadde tenkte oss til Båhus Branntjern, og fikk noen gode råd på veien.

Dette vannet var nytt for oss. Vi leste oss opp på beskrivelsen i fiskekartboka, og tenkte at her kunne det bli fint å prøve seg. Det var mye vak når vi kom. Og flere fisk så ut til å leke seg med å fange insekt. Vannet er ikke lett med fluestand, så det ble mark og spinner. Men vi tenkte på ordtaket om at ´den som har sluken mest i vannet, får mest fisk.

Selv om vi dro mange markklyser rett over der vi så vak, var den likevel ikke helt i bettet. Men plutselig, så forsvant duppen med mark for brodern, og der satt den flotteste ørret på kroken. Vekt 500 gram. Rød og fin i kjøttet. God kondisjon. Nydelige prikker og helt perfekt.

Så måtte vi vende nesen hjem igjen, og retur tilbake til Oslo.

Beste OFA hilsen fra Haavard Martinsen