Her er del 2 i oppdateringsserien om det som skjer i klekkeriet! Nå har det gått over 200 døgngrader siden innleggingen av den første ørretrognen fra marka. Den ble lagt inn i starten av oktober. Det har blitt to synlige øyne inne i de rognkornene som ble befruktet. Dette kalles for øyerognfasen (fase 2), og den varer frem til klekkingen. For ørret tar dette nye, drøye 200 døgngrader. I praksis tar fase 2 lengre tid enn fase 1, siden det blir kaldere i vannet om vinteren. All rognen i hver kasse ble befruktet samtidig, så det er enkelt å følge med. Det renner fortsatt 10 liter friskt vann gjennom kassene i minuttet. Dette øker vi etter hvert til 15, når det nærmer seg klekking. Øyerogn er hardføre og tåler godt håndtering. Nå er det mulig å bruke noen teknikker for å fjerne resten av de som ikke ble befruktet. Deretter står man ovenfor to valg etter hvilken kultiveringsstrategi som er valgt. Enten kan man fortsette med å la øyerognen ligge i klekkeriet helt til den klekker. Eller så kan man etter hvert helle øyerognen over i såkalte «klekkebokser», og så ta disse med ut for å grave de ned i grov stein i elvene for å klekke der. Vi driver ikke med slik øyerognutplanting lengre, siden det ikke fungerte særlig godt for vår del. Vi kommer tilbake til de konkrete utfordringene med øyerognplanting i del 3 litt senere. Vi velger derfor å klekke ut all rognen i klekkeriet.

For å fjerne de siste ubefruktede rognkornene, benytter vi en tradisjonell metode som kalles «sjokking». Da utnytter vi hardførheten til øyerognen ved å overføre (les: tømme) de fra innleggingskassene (med flat bunn) over til helt rene klekkekasser (med dobbel bunn og «gress substrat»). Vi har gått tilbake til å benytte disse gamle doble kultiverings-klekkekassene igjen. De har en løs rist med riller som ligger over grønt kunstgress (bilde). Det blir liksom to etasjer. Rillene er smale nok til at rognkornene blir liggende oppå. Når rognen klekker, svømmer plommesekkyngelen gjennom rillene og ned i «gresset». Disse gamle kassene er mye mer tidkrevende å holde rene enn mer moderne løsninger, og man kan ikke ha like mange rogn i hver av dem, men de er helt geniale for fiskens del. Grunnen til at vi ikke legger rognen direkte i klekkekassene etter befruktningen, er at det er en stor fordel å ha renest mulig «gress» i kassene når yngelen klekker. En viktig detalj her er at rognen som var klebrig i svelleprosessen (rett etter befruktningen) nå sitter litt fast i kassene, men de er ikke klebrige lengre. Når man håndterer dem, så løsner de for godt fra substratet og begynner å trille sammen som tunge klinkekuler. På et klekkeri så er det ikke noe problem at rognen ligger helt inntil hverandre, siden vi daglig sjekker og plukker ut alle rognkorn som dør gjennom utviklingen. Men når det samme skjer i f.eks. en nedgravd «rognutplantingsboks» hvor det ligger mange rogn sammen, så kan det raskt bli et stort problem. Ett korn som faller fra vil raskt råtne, og deretter drepe alle andre friske korn som ligger i direkte kontakt. Disse dreper igjen de neste rogn som ligger i kontakt, osv. Uten jevnlig utplukking av rognkorn som faller fra, så vil en hel kasse med rogn kunne gå til grunne i løpet av kort tid.

Vår oppfatning er at de gamle klekkassene er mye bedre for settefiskens kvalitet og trivsel, enn de nye, moderne, oversiktlige og arbeidsbesparende løsningene (som egentlig er ment for storskala oppdrett). Det er lett å se at yngelen oppfører seg mye mer rolig og naturlig, bare de får tilgang til å «gjemme seg ned» i dette høye «gresset». Her er det viktig å huske at dette er kultiveringsfisk. Det er vill rogn og melke som er hentet ute i bekkene fra Oslomarka-stamfisk og som skal tilbakeføres igjen til ulike lokaliteter med behov. Vi er av den oppfatning at det er avgjørende å tidlig stimulere yngelens skjulinstinkt, for at de skal være best mulig forbedret på å tilbakeføres ut i naturen. Vår erfaring er at summen av en lang rekke slike stimuleringer i anlegget, utgjør kjempestore forskjeller i overlevelse og tilpasningsevne hos settefisk etter utsett. Vi kommer tilbake til mer om slike stimuleringer for den større fisken, slik som våre nedsenkbare skjulkonstruksjoner i karene for å stimulere skjulinstinktet under startfôringen, og selvmalte kamuflasjefargede kar for å stimulere pigmentet, i episodene fremover.

Selve flytteprosessen fra innleggingskassen til klekkekassen kaller vi for «sjokking». Vi gir øyerognen et «sjokk» ved å tømme dem oppå rillene i den nye kassen. Deretter strykes de utover med en myk fjær. Poenget med «sjokkingen» er at det fortsatt er mange ubefruktede rognkorn som enda ikke har blitt hvite i løpet av de første 200 døgngradene. Håndteringen gjør at ferskvann umiddelbart trenger gjennom den skjøre overflatehinnen til disse. Da blir de hvite og lette å plukke ut med en spesiallaget pinsett. Det er gunstig å få fjernet disse i god tid før det begynner å klekke som mest, for akkurat da bør ikke yngelen forstyrres unødig. Mer moderne klekkerier sorterer automatisk ut de som er ubefruktet. Vår tradisjonelle metode fungerer også, og det er tilfredsstillende at det er gratis. Deretter er det kun levende rogn igjen. Nå er det relativt lav dødelighet frem til klekkingen, men det er en utbredt misoppfatning at alle øyerogn blir til levedyktig yngel. Vi sjekker derfor rognkassene daglig for nye hvite korn som må plukkes ut. Når utviklingen passerer 370 døgngrader (hos ørret), er det dessuten alltid noen «utålmodige» rogn som popper for tidlig. Vi kaller disse for «prøvehoppere».. De er ikke ferdig utviklet og ikke levedyktige. Slike dør umiddelbart i det samme rognhinnen sprekker, og de koagulerer i en hvit «vulkan». Da sprøytes næringsstoffene fra rognkornene ut i vannet, og nedbrytningsprosessen begynner umiddelbart. Disse må fjernes fra rognkassene med pinsett to ganger i døgnet.

Det må være minimalt med slike urenheter når klekketoppen nås. Når rogna passerer drøyt 400 døgngrader, begynner det brått å klekke levedyktige plommesekkyngel. Siden hver kasse ble befruktet samtidig, vil nesten alt i den klekke samtidig i en brå klekketopp (den er over i løpet av noen få timer). Det er nesten som å lage popkorn i sakte film.. Det er alltid noen korn som starter litt tidlig, så er det en helt intens periode, før det dabber mer og mer ut. Og det er alltid noen korn igjen som det ikke blir noe av.

Mer om klekking og plommesekkyngel i seriens del 4, når den tid kommer. Følg med. Først kommer det litt info om de konkrete utfordringene som vi har erfart ved øyerognutplanting i del 3.

Hilsen,

Dag Øivind

Anleggsbestyrer OFA