Bilde: Jan Arhaug

Ørreten og Marfloen

Det napper i sena, du trekker til. Etter en kamp som virker som en evighet, ligger ørreten trygt i håven. Et prakteksemplar, middagen er spikra. God og feit, med klar og skikkelig rødfarge i kjøttet. En fisker kunne ikke bedt om mer.

28. januar 2020

For det er ikke hver gang ørreten har en såpass fin og appetittlig farge. Dette varierer, fra vann til vann, og fra ørret til ørret. Hvorfor har det seg sånn? Svaret på det spørsmålet strekker seg langt utenfor fisken selv, og tar oss innom blant annet flamingoer og surt nedbør. La oss starte med et lite men særdeles viktig krepsdyr først:

Marflo, nordlig marflo eller grunnåte (Gammarus lacustris) er et lite (~1-2 cm) krepsdyr av ordenen amfipoder. Denne lille krabaten lever av detritus og alger, utgjør en viktig rolle som næringskilde for fisk og vannlevende insekter i vannet, og er en favoritt for ørreten. Den finnes i vann over hele Norge, samt store deler av den nordlige halvkule.

Den stiller også høye krav til vannkvaliteten, og brukes derfor som en indikatorart av biologer som overvåker helsetilstanden til innsjøer. Dette er en av grunnene til at den ikke forekommer i alle vann i Marka. Myrvann har vanligvis for lav naturlig pH-verdi for å huse krepsdyret, andre vann har for lavt kalk-nivå, og takket være det gamle problemet med surt nedbør fra industri kan det tenkes at den rett og slett har død ut i flere vann som ellers ville ha vært gode habitater.

Så hva har marfloen med rødfargen på ørretkjøttet å gjøre? Dette henger sammen med fargen krepsdyr ofte får når de kokes, og vi kan se samme fenomen hos flere andre dyr som har krepsdyr som favorittmat, blant annet laksen og flamingoen. Rødfargen til alle disse dyrene kommer faktisk fra et fargepigment, astaxanthin, som produseres av alger!

Bilde: Sigurd Olaf Smedsplass

Når krepsdyr, blant annet marfloen, beiter på alger, tas pigmentet opp i kroppen til dyret. Når rovdyr beiter på krepsdyrene, videreføres pigmentet til disse. Slik samles algepigmentet oppover i næringskjeden. Marfloen inneholder spesielt mye astaxanthin, og gir ørreten i samme vann en fin og sterk rødfarge på kjøttet.

Denne oppsamlingen av pigmenter fra planter og alger ser vi igjen i flere andre tilfeller også, for eksempel plantepigmentet lutein som står bak gulfargen til eggeplommer og dyrefett, samt det gule feltet macula lutea i menneskets netthinne!

Så som vi ser har ørretkjøttets rødfarge tilbakelagt en aldri så liten reise gjennom næringskjeden. Fargen er altså ikke rent naturlig tilstede i fiskekjøttet, men avhenger av vanntilstand og det større økosystemet som ørreten er en del av. Dermed kan fargen fortelle deg noe om dietten til ørreten du nettopp har dratt opp av vannet, og fiskeforvaltere og biologer kan faktisk bruke fargen som pekepinn til tilstanden til vannet ørreten lever i.

Så neste gang du fisker opp et prakteksemplar av en ørret, med delikat og rødt kjøtt, husk på hvor mye som måtte klaffe, forbi valg av tjern og fisketeknikk. Fra det lille i den mikroskopiske planktonverden til det store i problemstillingene rundt forurensning og surt nedbør.

Del denne saken

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on email