Som nå i helgen. Jeg fisket meg ivrig gjennom et knippe tjern i jakten på sesongens første gromfangst. I det første tjernet var jeg heldig og klarte å overliste en bælfeit ørret som manglet 20 gram på å passere en kilo. Det var en fisk jeg måtte jobbe for, og det var ingen ting som tilsa at dette var en dag med godt bitt. Allikevel en herlig start.

Himmelen var grå, luften var kald og vinden krøp inn under jakka og oppover ryggen og gjorde tilværelsen mindre hyggelig. Og snart begynte det å regne så smått også. Regnet økte etter hvert i styrke. Jeg hadde nå forflyttet meg til et langt større tjern høyere opp i terrenget, der omgivelsene fortsatt var preget av tidlig vår. Jeg kastet marktugga rett utenfor ei myrtorv og krøp inn under ei skjørtegran for å holde meg noen lunde tørr. Mens jeg satt krumbøyd der under grana, ble det bevegelse i sena, og snart dro sene ut fra snellespolen. Her var det fisk bortpå.

Det var bare å vippe markkroken utenfor den samme myrtorven, så i løpet av sekunder var det bevegelse i sena og fisk bortpå. Det som man drømmer om, men som man så sjelden opplever, skjedde faktisk nå i dette møkkaværet. Et skikkelig ørretbonanza av bitevillig feit fisk. Sju flotte ørreter mellom 580 og 850 gram ble tatt på en liten halvtime. Da sluttet det å regne, og da sluttet også fisken å bite som på kommando. Slik er gjerne ørretfisket.