OFA i 1943

OFA har kultivert fiskevannene i marka i en mannsalder. Utallige fiskere har kroket utallige ørret i den tiden, og de frivillige i OFA har jobbet hardt for å sikre dette. Organisasjonen har vært med i hele Norges historie siden rett før krigen, og det setter spor.

5. februar 2020

På anlegget har vi dokumenter som strekker seg helt tilbake til 1936 da OFA ble grunnlagt; gamle oppslagsverk og fagrapporter, mapper opp og mapper ned med fangst- og lagrapporter, statistikktabeller så gamle man blir redd de vil smuldre opp mellom fingrene.

Lurende blant disse lå årboken for 1943, året da Oslo, Bærum og da Aker kommune samt grunneieren Løvenskiold endelig fikk på plass en avtale for forvaltningen av fiskevannene, som OFA skulle ha ansvaret for. Nå i internettets tidsalder gir vi ikke årboken ut lengre, men i mesteparten av OFAs livsløp var denne boken kanskje den viktigste utgivelsen av OFAs virke.

I den finner vi fiskere som deler sine fiskehistorier, oppdateringer på OFAs drift og sammendrag av årets hendelser. Disse bøkene er av stor historisk verdi, for OFAs og kanskje også for Oslos historie. Årboken for 1943 er den aller første utgaven, i en tid da okkupasjonen lå som et jernteppe over landet. I år, 75 år siden frigjøringen, er det kanskje ekstra spesielt å lese i denne.

Fullt utstyrte karer, med stang, telt og pipe.

Artiklene selv ser ut til å unngå å nevne krigen direkte; fokuset er på fisket, på settefiskanleggets drift og på gode historier. En ‘Jens Sportsfisker’ for eksempel kommer med et par gode fiskehistorier, som da en venn av han etter et par-tre drammer for mye klarte å kroke først en padde og så sette både krok og mark i ‘snyteskaftet’ til fiskekameraten. Etter fingernem bruk av kniv, og mye banning, fikk de kroken løs. Og som plaster på såret ble det fisk den kvelden også.

Det er faktisk i reklamer for fiskeutstyr at krigen gjør seg mest kjent. Her reklamerer ikke butikkene for sitt solide utvalg, men faktisk for at det er i manko på produkter, og at folk rett og slett må passe på utstyret de har!

Men hvis man leser mellom linjene ser man også hvordan OFAs forvaltning og kultivering av Marka påvirkes. For rasjoneringen er i full sving, og krigen forhindrer import. Dette gjør det vanskelig for OFAs arbeid med sitt første settefiskanlegg, som i 1941 hadde startet opp for fullt.

I en lang artikkel skriver Reinholdt Isachsen om arbeidet for å få igang kultiveringen av ørret, og alle de netter med søvn de mistet som resultat. Uten mye erfaring innen det gryende oppdrettsfaget hadde han og de andre i settefiskutvalget startet med å støpe betongkar i bakken og installere pumper.

Det første året fikk de høy dødelighet hos ørretyngelen, så det ble fort klart de trengte fagkunnskap. Å reise til Amerika, hvor ekspertisen lå, gikk ikke siden USA var tross alt fienden av okkupasjonsmakten. På en slump fikk de lånt en fagbok på engelsk, en de ikke først forsto uten å bruke engelsk ordbok for faguttrykk.

Betongkarene klare for bruk.

Men etter møysommelig oversetting viste det seg at boka var akkurat det de trengte, og den ble ikke gitt tilbake på månedsvis trass eierens insisteringer. Med den tiltrengte kunnskapen fikk de ned dødeligheten året etter, men problemene stopper ikke der.

Fôret skulle helst vært finmalt hjerte og lever fra storkveg, men slikt proteinrikt slakt var vanskelig å oppdrive trass kommunens lovnader. Visstnok rasjonert til anemiske pasienter. Det ble med oppmalt milt. Utbedringer til anlegget var også ikke lett, da nødvendig metall som sink var utfordrende å få tak i.

Trass problemene klarte yngelen seg gjennom året, og høsten 1943 ble resultatet 16000 settefisk, mot de 2500 i 1941! Dette mente de at var sårt tiltrengt i vannene da.

Rusefiske under isen.

Boka er full av gamle historier om hvor bra fiske i Marka var før. Boka åpner opp med en sangtekst kalt «I gamle da’r», som nesten er en klagesang hvor en gamlefar forteller om hvordan fisket var før tog og veier, og folk i anorakk og gummistøvler, gjorde sitt inntog.

Den tidligere nevnte sportsfiskeren ‘Jens’, med nærmere 40 år med sportsfiskeerfaring og viden kjent i Nordmarka, skriver om hvordan de gikk med bøtta full med fisk fra vann som i 1943 var nærmest tomme.

Ifølge Jens var det ikke uvanlig å støte på garnfiskere som kunne tømme vann for år fremover i tid, og tømmerflåter bygd på stedet av ulovlige fiskere var et stort nok problem at Løvenskiold-Vækerø advarer mot denne praksisen i årboka.

Mye av dette er nok romantisering av en svunnen tid. Det er mye som tyder på at dette tapte Marka-eldoradoet bare en myte, men denne oppfattelsen var beveggrunnen til ildsjelene som stod på i OFAs tidligste år.

Utsett av ørretyngel, båret frem til vannet i ryggspann.

Trass den usikre tiden under krigen, så fortsatt folk framover og forstod at noen måtte ta ansvaret for fiskevannene for både nåværende og fremtidige fiskere. Takket være disse fremsynte folkene kan vi fortsatt i dag nyte godt av hva den helårsvåte delen av Marka har å by på.

Del denne saken

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on email
Lukk meny
×
×

Handlekurv