Niøye, Markas glemte fisk

Ikke alle fisk i Marka biter lett på kroken, men visste du at noen Markafisk ikke kan bite i det hele tatt?

31. mars 2020

Man blir godt kjent med de ulike fiskeslagene man kan få på kroken i Marka etterhvert, for det er mer enn ørret man kan få. Fra den mangetallige abboren, til gytende røyer og blanke karpefisk, ei sky lake i ny og ne, og kanskje om man er heldig en gammel overlever av en canadarøye fra utsettene på 80-tallet.

Men det er en type fisk som aldri vil bite på kroken, og det er de små, merkelige og kjeveløse niøyene. Kanskje har man sett den gyte i bekker på forsommeren, men generelt er disse rimelig anonyme fisk det er lett å overse. Så anonyme at et søk i bildearkivet vårt bare ga ett bilde av disse sære skapningene. Allikevel er de biologisk sett utrolig interessante, for de har et helt annet levesett og utviklingshistorie enn det våre mer kjente og kjære fiskearter har.

Niøyene er lette å kjenne igjen. Kroppene deres er lange og ålete, de har syv runde gjelleåpninger langs siden, og en rund munn fylt av tenner som fungerer som en sugekopp. Sett fra siden kan det se ut til at de har ni øyer med munnen, derav navnet. De fleste tilbringer 4-5 år i et larvestadium hvor de ligger nedgravd i bunnen, og filtrerer ut næring fra vannet. I det voksne stadiet lever de fleste arter som parasitter på andre fisk, men noen ser ut til å ha mistet denne strategien i utviklingens løp. I Oslomarka finner vi to arter, som hver representerer begge livsløp.

I Lysakerelva, og mulig Akerselva, finner vi havniøyen (Petromyzon marinus). Denne anadrome fisken gjør akkurat som laksen, de klekkes i elver hvor de tilbringer larvestadiet, så vandrer ut til havet for å modnes til gyting. Etter gytingen er gjennomført dør fisken. Dog i motsetning til laksen har havniøyen en mørkere strategi. Den er en parasittisk fisk, og bruker munnen til å suge seg fast til vertsfisken hvor den ernærer seg av kroppsvæsker og -vev. Det er kanskje bra for laks og sjøørret at havniøyen har sluttet å være parasittisk når den returnerer til elvene for å gyte.

Bekkeniøye (Lampetra planeri) er en ferskvannsart vi kan finne i for eksempel Bogstadvannet og Skraperudtjern. Heldigvis for de andre Markafiskene har denne en mer uskyldig strategi. Etter larvestadiet når fisken modnes, tilbakedannes faktisk fordøyelses-systemet. De har bare ett mål for øyet på dette punktet, å nå opp bekken for gyting, ikke ulikt det korte voksenstadiet til døgnfluer. For å overleve denne siste perioden i livet kan faktisk hunnfisk ta av sine egne egglagre i kroppen for næring. Denne strategien ser ut til å være en nyere utvikling, ser vi nærmere på bekkeniøyenes fysiologi finner vi rester av deres parasittiske forfedre: De har fortsatt tenner og antikoagulerende stoffer i spyttet.

Som vi ser har niøyene en helt annet liv og biologi enn de mer kjente fiskene. Noe av grunnen er at disse kjeveløse fiskene skilte lag fra andre virveldyr for lenge siden. Sammen med slimåler utgjør de faktisk en søstergruppe til alle virveldyr med kjeve, inkludert oss selv. Som du kanskje skjønner brukes ordet fisk her mer som en samlebetegnelse og ikke som en betegnelse for slektskap; oss mennesker er nærmere i slekt med beinfisker som ørreten enn det niøyene er.

Niøyene i våre vann er kanskje lette å overse, og lette å glemme. Men disse rare fiskene representerer den store mangfoldigheten naturen har å by på. Og på en måte er de nesten ekko fra en fjern fortid da selv kjeven var en nymotens oppfinnelse.

Del denne saken

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on email