På denne tid av året gjør frivillige en kjempe jobb med å hente rogn og melke fra vill ørret flere steder i marka. Dette skal bli til ørret som kan sette tilbake for å sikre et bra og bæredyktig fiske i marka. Nå ligger rognen fordelt i såkalte innleggingskasser etter hvilket vassdrag i Oslomarka som den ble hentet fra.

Nå ligger rognen fordelt i såkalte innleggingskasser etter hvilket vassdrag i Oslomarka som den ble hentet fra. Poenget er at den kommende settefisken skal tilbakeføres til andre tjern som ligger nærmest mulig stamfiskopphavet. Det renner 10 liter friskt vann gjennom rognkassene i minuttet. Nå er rognen inne i den første og mest kritiske fasen med celledelinger, denne varer fra befruktningen frem til det blir såkalt «øyerogn». Hos ørret tar denne fasen drøyt 200 døgngrader (laks drøyt 250). Det betyr at om det er f.eks. er en gjennomsnittstemperatur på 4 °C i vannet etter gytingen, så tar det altså temmelig nøyaktig 50 døgn før man kan se to svarte øyne inne i rognkorna. Rognen svært sårbar helt frem til det blir øyerogn.

Vi har lokk over kassene for at det skal være mørkest mulig. Vi er også nøye med å ikke skvulpe borti stativene under den nødvendige, daglige røktingen. All rogn blir ikke til fisk. Det gjelder både i naturen og på klekkeriet. En del rogn er dessuten ubefruktet. Til slutt trenger det plutselig inn ferskvann i slike rognkorn som faller fra. Da går de fra å ha en rødaktig farge til å bli hvite. Først da starter nedbrytningsprosessen. Bildene viser noen slike hvite rognkorn. Et slikt rognkorn er en fullspekket næringspakke for sopp og bakterier, så de blir derfor fjernet fra kassene så raskt som mulig. I en rognkasse ligger korna i direkte kontakt med hverandre som klinkekuler. Det tar bare noen få dager før det vil spre seg sopphyfer fra ett dødt korn, og drepe alle andre rognkorn som ligger i direkte kontakt. Det tar ikke lang tid før hele kassen er berørt. I denne første fasen så sjekker vi derfor klekkeriet nøye for slike lysere rognkorn minimum en gang i døgnet. De er enkle å plukke ut med en spesiallaget pinsett.

Naturen har selvsagt løst denne utfordringen på en genial måte. Når fisken gyter og rognen kommer i kontakt med ferskvann, så startes umiddelbart en prosess hvor rognen «sveller». I denne korte prosessen blir rognkornene plutselig klebrige, og siden rognkorn er tunge så klistrer seg fast til alt substrat på bunnen. Dermed triller de ikke av gårde med strømmen i elva. Når fisken graver rognen ned i den grove gytegrusen med finnen, så vil de klebrige rognkornene lime seg enkeltvis til gruskorn, rundt steiner og oppunder blokker nede i gytegrusgropa. Mange nok rognkorn vil dermed få en passende og trygg avstand fra hverandre. Alle vil ikke trille inntil hverandre som klinkekuler i bunnen av gytegropa og få direkte smittekontakt. Dermed gjør det ikke noe at enkelte rogn alltid faller fra og begynner å råtne.

Etter at det har gått 200 døgngrader og det har blitt øyerogn, så tar det nye drøye 200 døgngrader før klekketoppen nås. Men øyerognfasen tar i praksis flere døgn, siden vannet er kaldere om vinteren. I denne fasen er rognen mye mer hardfør. Vi overfører (les: tømmer) øyerognen over i egnede yngelkasser i god tid før klekking. Dette gjøres i en såkalt «sjokking-prosess», hvor vi samtidig fjerner siste rest av de ubefruktede korna som enda ikke har blitt hvite. Yngelkassene har kunstgress i bunnen for å stimulere det naturlige skjulinstinktet i plommesekkfasen. Vi mener det er viktig for kvaliteten og tilpasningsevnen til settefisken at de har fått tidlig tilgang til å gjemme seg.

Av Dag Øivind Ingered, Anleggsbestyrer OFA