Isbor: Bruk stort nok bor. Om du bare skal ha ett bor, så er 155mm et godt allround valg. Men velg et som har hel borkrone, og ikke de løse knivskjærene (blir fortere sløve, da blir 155mm slitsomt). Røyene i seg selv krever ikke store hullet, men det er likevel mange fordeler med stort bor (nok til å overdøve alle kommentarene..)
Kikkfiske er alltid best med stort pilkehull. – Du mister færre fisk som slår seg av mot iskanten. – Det er mindre sjanse for at opphengerkroken setter seg fast. – Og selv om hullet fryser litt igjen i løpet av dagen, så er det fortsatt stort nok. Om du satser på et lite bor, så mister du før eller senere en høyrygget abbor eller stor ørret som du ellers ville ha fått opp.
Dette hullet er 155mm.
Fiskeplasser: Røyene gyter på bestemte plasser i vannet. Mange slike røyevarp er markert på kartene i Fiskekartboka. Fisket på varpene er best før jul, men de er vel verdt å prøve utover sesongen. I vann hvor det også finnes sik, så kommer disse inn på varpene for å spise røyerogn. Generelt gode isfiskeplasser er utenfor markerte odder og nes, over grunner, rundt øyer og skjær, i utkantene av trange sund og i nærheten av innløpsos.
Dybde: Som regel foregår fisket fra 1 til 6m dyp. Tidlig og sent på dagen er det gjerne best på grunt vann, midt på dagen så går fisken ofte litt dypere.
Pilkestikker: Vanligvis så trenger du en stikke til mormyskha og en stikke til røyeblink. Det er likevel en fordel å ha minst 2 av hver, ferdig rigget med litt ulike farger og størrelser på kroken.
Røyeblinkstikker (DIY):
Lag stikkene selv og sett på en liten marksnelle med strips. Som regel heises små og mellomstore fisk rett opp med hendene uten å bruke snelle. Men til ørret og stor abbor, så er det en kjempefordel å kjøre den på snelle. En pen ørret kan holde på i 5-6 minutter når den tas på mormyskha.
Mormyskhastikker (DIY):
I de lavereliggende vannene biter det ofte smågjedde på mormyskha. De har raske utras og ryker lett av tynn 0,16mm sene som må legges utover isen uten snelle.
Standard markarøye og sik pleier sjelden å ha de lange utrasene og kjøres som regel best for hånd. Storvokst og gyteklar hannrøye derimot, kjemper av en eller annen grunn mye sterkere og mer utholdende enn en tilsvarende røye uten gytedrakt. Det finnes stor og fet røye i Marka.
En annen fordel er at hjemmelagde stikker tåler mye mer enn kjøpe-plastikkstikker. Pass på å ikke lage dem for lange. En totallengde på drøyt 30cm er passe. Til så korte lengder er glassfiber mye bedre enn karbon, siden det ikke knekker så lett. En marksnelle/fluesnelle gir mye mindre kluss enn en haspelsnelle på isen.
Sene: Bytt ut den tradisjonelle isfiskesena i grelle farger, med flourkarbon fortomsmateriale til fluefiske (25 meter spoler). Denne sena er litt dyrere, men tåler mye mer. Skjøt den nye sena rett til den gamle sena på stikka (så du har litt ekstra å gå på). Økt spolediameter gjør det også raskere å sveive inn. Til mormyskha så er 0,16mm passe. Til røyeblink så brukes 0,26mm på snella, og 0,24mm til krokfortommen under blinken. Da ryker bare kroken dersom man sitter fast.
Pilk nærme bunnen. Som regel så fiskes det best 5 til 30cm over bunnen. Sik kan noen ganger gå høyere i vannet og ta en agnet opphengerflue. Det er et tegn på å prøve litt høyere. Bruk rolige og korte bevegelser.
Kikkfiske på grunt vann er utrolig lærerikt. Da ser man fort hva som skremmer eller lokker. Husk liggeunderlag (og ekstra votter). For å få bedre sikt, så sparker man bort en del snø rundt hullet.
Den øvre på bildet er en gytemoden hannrøye, den nedre er en gytemoden hunnrøye.
Gytemoden røye: Slipp gytemodne hunnrøyer ut igjen! Hunnrøyene er ofte mye mørkere og kjedeligere i fargen enn en gyteklar hannrøye med knallrød buk. All rognen gir også en pløsete hengebuk. Noen har litt rødfarge på buken, og kan minne om en blass hannrøye. Hunnrøya svømmer ikke langt og vil lokke til seg hanner hele dagen som blir mer bitevillige og hissige. Den er dessuten så full av rogn og mager i kjøttet at den ikke har noen særlig matkvalitet.
De gyteklare hunnøyene må ikke forveksles med ”blankrøye” (bilde over) som er oppvekstfisk som ikke skal gyte. Disse røyene er blankere og har et tydelig rosa skjær. De er også alltid hvite/lyse i skinnet under hodet/gjellene. Dette er den aller beste matfisken. Som regel er de også rødere i kjøttet enn de gyteklare hannrøyene som er mest røde utenpå.
Fôring:
Laks- og ørretrogn er suverent å fôre med. Røye, ørret og sik fråtser i dette. Det er viktig å ikke fôre for mye, og å ikke spre det over for mange hull. Som regel holder det med 2. Velg et hull hvor du alt har fått en fisk og som du vet fungerer, slik at du ikke fôrer rett oppå en stor stein, sunket busk, e.lign.
Det går også fint å fôre med frosne mygglarver. De kjøpes i brett i akvariebutikkene. Tines opp og stappes inn i en fôringskurv som senkes ned til bunnen. Rist ut innholdet en halvmeter over bunnen og trekk opp boksen. De synker for dårlig til å strøs ned fra hullet. Særlig sik er interessert i mygglarvene utover våren. Da agnes mormyskhaen med røde fjærmygglarver.
Merk også at plasser med mudderbunn plutselig kan gi et godt vårfiske, mens de virket fisketomme rundt juletider. Fôring med ost har jeg aldri fått noe tak på. Noen fôrer røye med maiskorn, og røya spiser det. Men dette frarådes. Det virker som om laksefiskene (rovfisk) ikke takler å fordøye denne plantekosten og at det gir forstoppelse. Renser man en røye som har spist maiskorn, så ser det ikke bra ut. Plantespisende karpefisk derimot, har godt av mais.
Mormyskha eller røyeblink?
Om man bare skulle ha valgt ett redskap, så er nok mormyskha best i lengden. Mormyskhaen lokker abbor, ørret, sik og røye. Også ”blankrøyene” er interessert i mormyskha. Minuset er at dette er et veldig finfiske med tynn sene og forsiktige napp, så man blir fort kald om man skal drive skikkelig.
Mormyskhaen agnes med 2-3 hvite maggot. Flouriserende farger er som regel bra, særlig rødt. Men til sik og ørret kan naturlige farger noen ganger være mye bedre, særlig når det er tregt bitt. Derfor lønner det seg å ha 2 ferdigriggede mormyskhastikker. Det er ofte for mye tiltak å begynne å knyte om ute på vannet med kalde fingre. Kvaliteten på selve krokskaftet er forøvrig mye viktigere enn fargen på en mormyskha.
Årets første abbor på isen i Nordmarka, 1060g.
I typiske «få arts fiskesamfunn» som de største sjøene oppe i Nordmarka, så spiser storabboren også mye smådyr. De biter derfor gjerne på en knøttliten mormyskha. I de lavereliggende vannene med flere tilgjengelige byttefiskarter, så spiser de store abborene mye mer småfisk.
Røyeblinken kan derimot i perioder være helt overlegen en mormyskha til gyteklar og stor hannrøye. Og det er jo i første rekke det som man fisker etter på varpene. Mange fisker derfor mest med en solid røyeblink, det er også lettere med votter på.. Farger i rødt og kobber fungerer som regel alltid bra. Flouriserende gult har fisket overraskende godt. I dårlig lys så fungerer det ekstra bra å tre innpå et batteridrevet ”blinke-lys” over røyeblinken (se bildet av stikkene over). På toppen har «blinkelyset» 2 poler som får kontakt når de kommer i vann, og den begynner å blinke.
Som regel blinker den skikkelig i bare en times tid. Men trikset til ferskvannsfisket, er å klemme polene nærmere hverandre med en nebbtang. Noen ganger må man også skrape polene mot annet metall (f.eks en is-øse av metall) for å få rene overflater. Rødt og hvitt blinkelys har fisket best. Merk: den glir fritt opp og ned på sena over selve røyeblinken (skjea), så det lønner seg å ha en liten gummiperle mellom for å beskytte knuten.
Røyeblinker leveres normalt med for tykk og kort fortom, og for grov krok, i butikken. Bytt ut med 10-15cm 0,24mm sene og en liten maggotkrok (f.eks Owner mosquito i str. 8 eller Kamazan wide gap i str. 12). Et ekstra triks for dager med tregt bitt, er å feste maggotkroken i fluebindestikka og legge noen tørn med flouriserende orange bindetråd, et par strå røde angelhair og litt rød ulltråd oppe ved krokøyet (viktig at det bare er litt). Kroken kan godt få 5-6 hvite maggot. Husk å feste en liten svivel (helst uten hempe) til splittringen på røyeblinken. Mange varianter leveres uten svivel. Man bør aldri knyte sene rett til en splittring.
Felles for både mormyskha, og agnkrok under røyeblinken, er at man bør bruke en liten og fri løkkeknute (Rapalaknute) og ikke vanlig, fast slukknute. Da unngår man at knuten vrir seg i øyet og at den lette kroken blir hengende i feil vinkel. Løkka kan være helt avgjørende for om kroken fester seg skikkelig i fisken, eller om fisken i det hele tatt biter. (Bruker den samme løkkeknuten til tørrfluefiske også).
Balansepilk eller pimpel/lokkemeite er bra på abbor, men med mindre du fisker målrettet etter det, så er det ikke førstevalget.
Sik på isen:
Sik fiskes med mormyskha. En sjelden gang tar den røyeblink, men det er kun på dager med ekstra godt bitt. Det er best å fiske sik grytidlig på morgenen og sent på kvelden. Midt på dagen er det oftest dårlig bitt. Under kikkfiske så ser man den gjerne også midt på dagen, men da svømmer den mest rundt som en zombie og er helt uinteressert i å bite.
Siken er spennende siden den oftest er mye større enn de vanlige røyene. Det er en skikkelig stor fisk å få på tynn sene og mormyskha. De lange finnene og smale kroppsfasongen gjør også at den ser stor ut i forhold til vekten. Vanlig størrelse er halvkiloen, men kilosfisk forekommer flere steder. På Øyungen ble det tatt en på 1,7kg for noen år siden. Et typisk siknapp er veldig forsiktig. Nappindikatoren løfter seg gjerne opp og sena blir slakk. Da er det bare å stramme opp og den sitter godt. Andre ganger så får man mistanke om sik ved at det stadig er smånapp med påfølgende bomtilslag. Da gjelder det å vente leeenge nok til nappinidikatoren bøyer seg skikkelig.
Siken kjemper ikke så hardt og har sjelden lange utras, men den er skikkelig tung og slår kraftig frem og tilbake i vannet. Da er det på nytt en fordel med stort hull. Den kjemper litt som en typisk blankrøye, men røya rister og nøkker mer på vei opp. Det er viktig å ta tak over nakken på siken når den skal løftes opp. Munnvikene er løse og kroken rives lett ut om den løftes etter sena (om den ikke sitter i overleppa).
Det finnes sik i de fleste av de store markasjøene. Utviklingen er at det blir mer og mer sik. Disse store sjøene reguleres p.g.a. drikkevannsforsyningen. Stadig tørrlegges store deler av den produktive strandsonen, og det bryter av årssyklusen til bunndyrene. Ørret, røye og abbor spiser helst bunndyr som den finner i strandsonen, men de tvinges da til å gå over på ”store” arter av dyreplankton ute i de frie vannmassene. En ørret eller abbor må plukke ett og ett ”stort” planktonkrepsdyr og bruker mye energi på å spise disse uten å få noe særlig gevinst.
Sik har derimot et tettere gjellegitter og siler vannet for plankton nesten som en bardehval beiter krill. De danner også store stimer. Sikstimene støvsuger vannmassene for plankton. Siken er derfor den fiskearten som favoriseres i slike reguleringsmagasiner. Røya er ganske god på planktonbeiting, men taper i denne næringskonkurransen. Årsaken til at det blir mer og mer sik nå, kan trolig settes i sammenheng med ekstra kraftige nedtappinger i nyere tid. Tilfeldighet med tidspunktet til nedtappingen kan også spille inn, og så tar sterke sikgenerasjoner over i en lang periode. Man vil jo helst ha ørret og røye, men disse sjøene er altfor store systemer til at fiskekultivering får gjort noe med den økende sikdominansen. Det eneste som hjelper er jevnere regulering. Men for isfiskernes del så får man en stor art å pilke etter. Særlig Sandungene og Hakkloa har fått mye mer sik som nå tas på røyevarpene, og de fleste tilhører samme sterke årsklasse.
Standard sik fra Sandungene (one size fits all)
Varmrøkt så er det faktisk ganske godt.
Fiskehilsen
Pilkington