Grov ørret i Nordmarka

Jeg har bestandig likt å fiske. Helt siden jeg var 8-9år har fisking vært nesten litt som en lidenskap. En spennende hobby som har tatt meg til mange fine steder rundt om i verden, og som har gitt meg mange flotte naturopplevelser. Jeg har prøvd meg på alt fra abborfiske i små vann og tjern, til tunfisk og barracuda under fjernere himmelstrøk.

6. november 2022

Så var det noe med det gamle ordtaket at «man ikke trenger å gå over bekken etter vann» da. Tidlig lørdag ettermiddag, den 15 oktober har jeg bestemt meg for å ta en tur i Nordmarka. Nærmere bestemt til Øyungen. På forhånd har jeg leid en båt, pakket en lett sekk med litt fiskeutstyr, samt litt proviant.  Fiskekompisen min, en unghund som heter «Casanova» er også med. En vilter og nysgjerrig labradoodle, og som de fleste hunder elsker å være med på tur.

Jeg parkerer som vanlig på Skar, og går grusveien innover. Møter en del folk på veien opp, blant annet to unge par som jeg slår av en prat med. De lurer på om det er noe særlig fisk der oppe, og hva slags fisk som går der. Jeg kan fortelle at jeg av og til kan få noen abborer, og kanskje en og annen ørret innimellom. Men at turen er det beste, og roen man ofte finner ved å komme seg inn i marka. De er enige i dette og ønsker meg «skitt fiske», og god tur. Som den litt overtroiske sportsfisker så er jeg godt fornøyd med det, og trasker videre.

Inne ved vannet stopper jeg opp og speider utover. Blikk stille! Ikke akkurat drømmeforhold siden jeg har planlagt å kjøre et markdrag denne kvelden. En liten krusning, eller en «otervind» ville vært fint. Jeg tar meg god tid til å pakke ut, gjør klar stanga, samt litt fiskeutstyr som mark og håv. Jeg har ellers ganske lave skuldre og ikke de helt store forhåpningene siden jeg Nova er med. Han liker å være med i båten, men det kan være litt av en utfordring, spesielt i starten av turen.  Etter beste evne prøver han å hindre meg og komme om bord, bjeffer som en gal, og biter i årene. Etter litt sirkus, så roer han seg etter hvert ned. Så setter han seg foran i baugen og ser utover. Øyungen er et ganske grunt vann med øyer, viker, holmer og sund. Jeg har lest at største dybde er på rundt 25 meter. I tillegg til abbor og ørret, huser også vannet røye og sik.

Jeg slipper forsiktig ut markdraget ved å ro samtidig. Stiller inn en passe slure på snella, slik at den sakte forsvinner bakover. To store «laksemark» på en toer-krok, bør da se ganske fristende ut. Mange ville nok kanskje ha foretrukket en noe mindre krok, men risikoen for at den da ikke sitter like godt, vil nok være til stede. Markdraget har dessuten fire ganske store skjeer, som spinner rundt foran markklysa. Dette gjør at selve draget blir ganske tungt i seg selv, og at det kan være vanskelig å kjenne størrelsen på fisken når den først har tatt. En stiv 3-delt 8`sølvkroken-stang, samt en liten abu garcia snelle med 0,22mm fireline får gjøre jobben. Stangholderen glemte jeg hjemme, så stanga ligger bare løst i bunnen av båten imellom føttene mine, og peker bakover.  Etter bare ti-femten minutter, skjer det noe. Et par slag på stangtuppen indikerer at noe er på ferde. Jo da, her er det fisk. Begynner på sveive inn mens jeg konsentrerer meg å holde sena ganske stram. Kjenner at den er der, men etter bare noen sekunder slår den seg av. Litt vanskelig å anslå, men normalt var det nok en fisk på rundt 300-500 gram. Har fått noen slike der oppe tidligere i år. Marken ser helt urørt ut, så jeg bare slipper ut på nytt.

Jeg ror så videre innover. Kjører slalåm mellom holmer og skjær, igjennom sund, og innom noen viker. Prøver å passe meg for å ikke gå for grunt, slik at jeg setter meg fast. Det blir tidlig mørt og det begynner å bli ganske skumt allerede i 6-tia. Ser på klokka. Det begynner nok å nærme seg to timer siden vi la utpå. Vi har nå kommet oss nesten helt rundt, og er på vei inn igjen på vestsiden av vannet. Om rundt 15 minutter vil vi nok være inne igjen. Jeg stopper båten, drikker litt vann og tar et par bilder utover vannet og av Nova. Jeg sveiver inn for å sjekke marken. Den ser grei ut, men jeg bestemmer meg for å sette på ny. Tre stykk, størrelsen mindre denne gangen. Får markdraget ut nytt og ror rolig innover mot båtplassen.

Så, etter rundt bare fem minutter roing skjer det! Plutselig forsvinner stanga bakover i båten. I ren refleks så setter jeg foten på korkhåndtaket på stanga, samtidig som jeg stopper båten ved å bremse hard ned med årene. Putter årene på kryss under knærne og ned i båten slik at de ikke faller ut. I løpet av et par sekunder får jeg tak i stanga og holder den hardt. Hva er dette? Sitter jeg fast i noe? Det virker nesten som jeg har gått i bunnen. Men hvorfor det? Jeg er jo nesten hundre meter fra land.

Jeg holder det bare hele ganske stramt mens jeg får stilt slura, og får gitt noen meter med sene. Ser kjapt ut på vannet ved siden av meg. Driver båten litt bakover og imot? Løfter så blikket mot stangtuppen. Stanga står i en god bue. Den synes ganske godt imot den som fortsatt ganske lyse himmelen. Så kommer det to kraftige slag. Faen, det er fisk. Er det gjedde her? Flere tanker flyr igjennom hodet. Jeg holder fortsatt ganske hardt igjen. Så, rundt 60-70 meter bak båten plasker det til, men bare helt i overflaten. Ofte hvis man kjører en ørret litt for tøft, vil den gå opp og til værs. Fort gjort å miste den da. Jeg gir fisken litt mer sene, og plutselig begynner den og skjene utover og til høyre for båten. Den får opp en voldsom fart, og etter bare noen få sekunder er den faktisk oppe på siden av båten. Jeg får sveivet inn litt, samtidig som jeg fortsatt holder stram line mot fisken. Hvor tøft skal jeg våge å kjøre den?

Jeg skjønner i hvert fall nå at dette må være en stor fisk. Den går dypt, og trekker stadig utover. Mer sene fyker ut. Så greier jeg å snu den. Nå kommer den mot båten, mens den fortsetter å gå enda dypere. Denne gangen rundt på venstre side. Den snur igjen. Jeg greier på mirakuløst vis å styrt stang og sene rundt baugen på båten der Nova sitter og følger interessert med på det som skjer. På nytt, rundt på høyre side for meg. Jeg har til nå sittet rolig midt i båten, men flytter meg bakerst for å få bedre tilgang når, og hvis jeg greier å få fisken nærmere båten. Fokus nå. Konsentrerer meg for å ikke trå feil, eller gjøre noe som man ikke skulle gjort. Så med ett stopper den opp og står helt rolig. Det virker som den vil bare stå der og holde igjen. Jeg begynner å sveive og bruker stanga til å få den mot meg og opp fra dypet. Lange rolige bevegelser bakover, og sveiver når jeg fører stangtuppen fremover igjen. Så etter litt ser jeg begynnelsen på markdraget der nede i det klare vannet. Jeg trekker den den rolig mot meg, og holder meg godt under overflaten. Nå ser jeg fisken komme svømmende opp fra dypet. Rolig som den skulle ha vært i et akvarium. Jeg tror ikke mine egne øyne. En lang nydelig fisk med prikker.

Gjeddeteorien blir fort evig forkastet, og jeg kjenner at pulsen bare øker enda mer. Den kikker opp på meg, og svømmer rolig forbi og ned i dypet igjen. Et nytt ut-ras kommer, men ikke så voldsomt denne gangen. Jeg får også snudd den lettere, før den tar samme runden en gang til. En ganske stor båthåv med et langt teleskopskaft ligger klar. Jeg vil bevist ikke presse den for hardt, men tenker at jeg ikke kan drive og slite den ut i evigheter heller. Med en 0,22 sene og ikke en altfor kraftig nylonfortom, gjør at jeg begynner å bli litt bekymret om at dette ikke vil holde helt inn. Jeg skjønner at risikoen at jeg kan miste den er ganske stor.

Fisken har kommet ganske nær båten nå, men holder seg fortsatt godt under overflaten. Jeg fører håven sakte ned i vannet og mot fisken. Rart det der, men når man ser ting under vann så ser de plutselig mye mindre ut. Det samme skjer med håven. Den krymper! Nå virker den imidlertid ganske kjørt, så istedenfor å få fisken opp og ned i håven, prøver jeg heller tre håven over og rundt fisken et stykke nede i vannet. På tredje forsøk, får jeg det til. Jeg trekker den langsomt mot meg. 2/3 deler av fisken er oppe i håven nå. Jeg tar et godt tak i begge ender av skaftet og prøver å løfte den sakte opp. Halvveis opp og mot ripa skjer det unngåelige. Håven knekker i to som en fyrstikk, og jeg står kun igjen med håndtaket i hånda. Jeg bøyer meg fort over ripa og får tak i selve ramma på håven. Fisken her fortsatt ganske rolig, og gjør heldigvis ikke noe forsøk på å stikke av. Så får jeg løftet både håv og fisk opp i båten med begge hender, og nå går det virkelig opp for meg hvor stor og tung den er. Nå ligger den i hvert fall bak i båten, etter kun 10 minutters kamp.

Jeg må innrømme at jeg ble ganske opprømt, men tar kjapt et par bilder og en kort videosnutt til minneboka. Så hva gjør jeg? Burde jeg prøve å sette den ut igjen? Jeg må i så fall komme meg inn til land igjen ganske fort. Det kan i så fall bli vanskelig, og noe risikofylt å få gjort dette her ute på vannet. Jeg sjekker fisken grundig. Marken sitter godt i munnviken, men ser at sena et tynnslitt og flisete. Jeg rykker den lett av. Kroken har blitt rettet nesten helt ut. Så ser jeg at den blør litt fra et kutt på tunga, og litt blod siler også ut ved gjellene. Jeg bestemmer meg for å avlive fisken å ta den med inn. Vel inne igjen har det nå blitt ganske mørkt, så jeg tar på hodelykta. Jeg roter litt i veska og finner en liten fiskevekt. Den går til 10 kilo. Det er vanskelig å holde både vekt og fisk rolig på grunn av tyngden, men jeg kan fastslå at den er nesten er ni kilo. Får på et vis pakket ørreten ned i det største rommet i ryggsekken. Litt i sjokk trasker jeg hjemover, mens halen stikker godt opp og ut av sekken. Vel hjemme igjen på kjøkkenbenken måles den til 82cm, og etter en ny kontrollveiing med en litt større vekt stopper den opp på 8,9 kilo. Fisken sløyes og i magen finner jeg en sik på 25cm.  Det har i ettertid blitt fastslått at det er en hunfisk Det hele er ganske uvirkelig. Aldri i mine villeste fantasier hadde jeg trodd at det var mulig å få så stor fisk der oppe, og hadde jeg satt den ut igjen ville neppe noen ha trodd på meg.

Jeg ønsker å takke OFA for det fantastiske kultiveringsarbeidet dere gjør, og hvordan det tilrettelegges for oss sportsfiskere. Siden 1936 har dere «sådd» og vi har høstet både flott fisk og gode opplevelser. Kanskje sees vi i marka en gang?

 

Med vennlig hilsen

Harald Warberg

 

Del denne saken