Fortsatt ørretføre

Det går mot vinter, men den har ikke beseiret høsten riktig ennå. For den som har unngått svineinfluensa, men fortsatt lider av fiskefeber, finnes fremdeles ørretmuligheter.

Oktober har vært kald, så kald at den begynner å sette preg på marka. De første små snøfall har allerede kommet, små vannpytter er bunnfrosset og flere høytliggende skogstjern har fått en hinne av is. Men der grusveiene er harde som betong, og gjør sykkelturen til en lek tidlig om morgenen, er de klissblaute, og som sirup å sykle på, hjemover om ettermiddagen. Et tegn på at høsten ennå klarer å presse dagtemperaturen over på plussiden.

Kulde og klare høstdager har resultert i totalt fravær av nedbør og minimal vannføring i bekker og elver. Det påvirker ørretens aktivitet for tiden. Ørreten vil ha en viss vannføring før den tar turen opp i bekken eller elva for å starte gyteleken. Den vil ha best mulig forhold for å sikre dens avkom best mulig forutsetninger for å overleve. Slik vannføring har vært mangelvare frem til nå. (I skrivende stund pøser regnet ned, noe som ganske sikkert setter fart i fisk og gyteaktivitet.) Resultatet har vært rognfulle hunner og melkesprengte hanner andre steder i vannet enn der de normalt har tilhold på denne tiden. Det virker som de har utsatt sengekosen og heller gått ut for å spise. En ganske vanlig praksis for mange tobeinte.

Det er mange år siden jeg har fått såpass mye gytefisk langt unna gytebekkene. Et aktivt fiske med kjappe tilslag har resultert i et flott oktoberfiske med en gjenutsettingsprosent som langt overstiger ellers i året. Men jeg kjenner igjen følelsen av å bli snytt for noe man har gledet seg til lenge. Det er ikke særlig tilfredsstillende. Jeg unner ørreten denne korte, hektiske sexleken før de igjen er lovlig vilt og igjen blir god matfisk.

En tur innom et røyevarp i Vesle Sandungen bar bud om at røya begynner å melde sin ankomst, men også ørret tar turen innom for om mulig å snappe opp et enkelt måltid. Sammen med ei gyteklar røye, havnet to fine ørreter på land. Av utseende å dømme skulle de ha vært et helt annet sted, gyteklare som de var.

Lørdag formiddag var grå, og det yret da jeg tok fatt på sykkelturen innover. Etter som høydemeterne ble forsert, sluddet det lett og et tynt melislag av snø la seg på bakke og trær. Utover dagen tiltok nedbøren, og da kveldens harvefiske skulle starte dalte svære snøfiller ned og la et stille hvitt laken over skog og mark.

Det ble en spesiell kveld. Jeg tror jeg aldri har opplevd mørkere harveforhold. Selv det å løfte stangtuppen mot himmelen for å se underhenget ned til markkroken var umulig. Det fantes ingen konturer i verken landskap eller omgivelser. I tillegg blåste det så pass at snøfiller pisket øynene. Det ble bokstavlig talt et utpreget blindfiske i mørket, men ble raskt glemt gjennom et lysende fiske. I løpet av kvelden havnet seks fine ørreter på land, da var batteriene på den ene hodelykta flate.

Hjemover var naturen helt tyst, kun snøfiller som vasket ansiktet der sykkelen lydløst rullet av sted på et tynt snølag. Nedover bakkene ble rent, hvitt underlag erstattet med skitten, grå vei som kastet grus og leire til alle kanter. Så mye at kjeften fremdeles tygger og spytter sand og grus et døgn senere.

Er du hypp og kjapp, kan du fortsatt ta sesongens siste på stang. Er du lei og dorsk kan du vente noen uker, til isen har lagt sitt lokk over vann og tjern og gjort scenen klar for isfiske…

Fiskehilsen Stig W.

Tilbake | Til toppen