Sommerlig høstfiske

Med et dominerende høytrykk de siste par uker, har det ikke vært lett å være arbeidskar. Jeg har vært mer produktiv, for å si det sånn.

Området rundt Katnosa har mange vann, tjern og småputter. Jeg har testet et par, tre av de større vanna de siste par helgene. Det har bare vært å kaste jakke, ullsokker og pulsvanter pokker i vold og ta frem solbriller, myggspray og en etterlengtet sommerfølelse. 18 – 20 grader, der myggen har surret, ørreten har vaket, himmelen vært blå akkompenert av en duvende, beskjeden sørlig bris over vannet. Fantastiske forhold, omtrent som å være tilbake i forsommermodus. Eneste tegn til høst har vært en bakgrunn av gule trær og et og annet gult løvblad på vannflaten.

Det begynte likevel trått første helg. Vak etter vak ble kastet på, men der juniørreten hadde kastet seg frempå, var høstørreten langt mer tilbaketrukket og vrien. Dermed måtte plan B børstes støv av. Den gikk kort og godt ut på å bevege seg noen meter, bort til en litt lunere vik med en del vannvegetasjon. Jeg har tidligere mast om dagfiske i september, både i bøker og artikler, men resonnementet er jeg mer og mer sikker på har noe for seg. Detaljene tar jeg ikke her, men nøyer meg med å si at det slo ikke feil nå heller. Da sola hadde passert dagens toppunkt, røsket det til i sena og turens første var et faktum. En flott og velfødd ørret.

Etter en fiskemessig saumfaring av vika, kunne ytterligere tre ørreter beskues på land. En pangstart. Den som sier at markfiske med dupp ikke kan være giftig, kan umulig vite hva man snakker om. Og som nevnt utallige ganger tidligere, det er stor forskjell på aktivt og passivt markfiske. Og uten å virke altfor kaksig; jeg var ikke mer enn behagelig overrasket, tatt i betrakting det langvarige flotte været med regi for insektliv, fin vanntemperatur og mye aktiv ørret. Men det gjelder å fiske på rett sted, nå som ellers i året.

Da sola forsvant gikk det ikke mange minutter før naturens høstfarger ble grå og mørket kom sigende. Ørret etter ørret viste tilstedeværelse gjennom vak nærmere og nærmere land. Brått steg en pudding av en ørret majestetisk opp av vannet, stod stille mens den stilte seg horisontalt i lufta med en malerisk rød vannflate som bakgrunn, og der tiden virket å ha opphørt, før sekundene igjen tikket og den vendte snuta mot vannflaten og forsvant med et lite plopp. En tilnærmet perfekt landing. Og den var godt innenfor kastehold. Det var signalet jeg trengte, og en tjuvstart av nattas harving kunne begynne.

Det skulle vise seg at det er lenge siden jeg har opplevd maken. Fra klokka var 20.00 til den passerte midnatt var det konstant liv og røre rundt marktugga mi. Men også nå bør man vite hvor man skal fiske. Et tips er å gå opp ruta før mørket kommer, for å se seg ut plasser med passelig dybde og som er fri for liljeblader, gress og siv. På den måten kan man ha et mer effektivt fiske, der ørreten faktisk befinner seg.

Etter midnatt var det derimot bråstopp, men hva gjorde vel det. En y-kvist var stappfull, en annen halvfull og jeg var kjepphøy og full av adrenalin. Det var en blytung bør å bære, men jeg har opplevd tyngre dager i livet, så jeg klagde ikke. 14 ørret, alle over 400 gram, der de to største passerte kiloen. For en dag, for en kveld og for et fiske.

Og slik har det fortsatt. Det er bare å si at den som ikke har benyttet seg av denne periodens sommerlige forhold,  kan være glad for å være uvitende om hva man gikk glipp av. Om du ikke leser dette da…

Fiskehilsen

Stig Werner

Tilbake | Til toppen