Storabborjakt

Hvert år har jeg en helg eller to hvor jeg lar ørretfiske være ørretfiske og heller gutser etter stor abbor.
Med varmen den siste uka, pluss at jeg har fått min del av ørretopplevelser så langt i sesongen, var det i helga godt å ta det litt mer med ro og konsentrere seg om abborfiske.
De fire siste åra har jeg lykkes å få abbor over en kilo, og jeg hadde liten lyst til å bryte tradisjonen denne helga.

Og for å si det med en gang; det å prøve å overliste abbor opp mot kiloen, og kanskje over det i Nordmarka, er noe helt annet enn å dra opp tusenbrødre, eller for den saks skyld storabbor i typiske lavlandsvann med store bestander av grov fisk.

Så punkt nummer en var å finne vann med potensial. I utypiske storabborvann i Nordmarka finnes abbor med en viss bestand av fisk over en kilo i Harestuvannet, store og lille Skillingen, Gjerdingen og store Daltjuven, pluss enkelte storfisker i et og annet tjern og større vann. Fisket krever innsats, kjennskap, tålmodighet og en god porsjon flaks. Jeg investerte helgens timer ved store Daltjuvens bredder. Her er jeg på en måte fortrolig med vannets fiskebestander, har god kjennskap til når fisken som regel er i bittet og vet om et par, tre plasser hvor stor abbor kommer innom i løpet av døgnet. Utfordringen er å være på rett sted og være parat akkurat når de tar turen innom.

Plassene jeg ønsket å legge igjen mye tid ved har en fellesnevner; de ligger kloss inntil land der bratte bergskrenter stuper ned i vannet, med dybder på fire, fem meter rett utenfor skotuppen. Her har store trevaser og kvistkjerr rast ned i vannet og lagt seg på bunnen nedenfor de bratte skrentene. Dette er magneter for storabbor, og jeg har tatt flere store i slike biotoper, blant annet flere opp mot kiloen nettopp i dette vannet.

Store deler av fredagen gikk med til å sondere terreng og forhold. På plass nummer en virket det øde og tomt, så jeg ofret stedet og gikk til hotspot nummer to. Utenfor bergskrenten her så jeg raskt liv. Med polaroidbriller på nesa satt jeg lenge og glodde ned i vannet. Først kom tre ørekyter vimsende forbi, så en stim med ti, tolv kvartkilos abborer, så dukket av alle ting en kjempe av en sik opp og begynte og plukke et par vulgataer på vannoverflaten, kun et par meter fra der jeg satt. Helt klart en hendelse som fikk hjertet til å hoppe over noen slag. En sik garantert over en kilo, men her gjaldt det å holde fokus på arbeidsoppgavene, og den forsvant (jeg holdt på å si heldigvis) snart. En liten ørret pilte så forbi, etterfulgt av en litt større. Så plutselig, langt nede i dypet skimtet jeg en stripete fisk, og den var diger. Den svømte rolig og selvsikkert, som stor fisk ofte gjør, langs bergveggen og forsvant. Straks etter kom fire andre i samme size i samme bedagelige tempo forbi. Med slik visuell Viagra fikk jeg raskt tenningen jeg trengte. Det var her jeg ville bruke tid på å satse.

Neste utfordring var å velge redskap. Jeg har tidligere på dette stedet hatt god uttelling på en real markklyse fisket frilinestyle, ikke mer enn et par meter fra land. Og slik ble det. Tre store mark blir snart vippet utenfor bergkanten og synker nedover i vannet. Sakte og nesten litt søvndyssende lirkes sene av spolen, men så uten forvarsel akselerer tempoet voldsomt. Jeg tenker mitt, håper på innertier, og strammer opp og gjør tilslag. Hissige rykk vitner om pen fisk, og snart ser jeg konturene nede i det klare grøntskinnende vannet, men som viser seg å være en ørret. Et par strakser senere håves en trinn sak på 580 gram. En flott start, men og et paradoks, for der jeg står føles en drøy halvkilos ørret i dag som en liten nedtur. Det er utrolig hvilke følelsesmessige utslag fisket kan gi når fokus er innstilt på dette ene målet. 

Kvelden gir meg likevel et par abbor rett over 400 gram, men ingen av de store jeg så tidligere på dagen.

Lørdag tegnet til å bli like fin som fredagen, og jeg satser alt på et kort og avlegger samme sted et nytt besøk. Taktikken endres og en shadjigg imitasjon av en abbor festes i seneenden, og kastes ut. Jiggen får synke til bunns før jeg med variert innsveivning og løft med stanga prøver å få imitasjonen til å etterligne en skadet småabbor mest mulig. Og etter noen kast ser jeg noe stort følge etter. Yes, en storabbor, men den snur da oppstigningen fra dypet begynner. Et nytt kast ut mot samme sted, og det samme gjentar seg, men nå er de tre stykker som følger etter uten å ta. Et tredje kast ut mot samme sted, og der var det noe bortpå og lugget. Jeg gjør et bråstopp, og ser for mitt indre at jiggen stuper ned mot bunnen. Et par sekunder går, jeg strammer opp, og der, der satt den endelig. Tunge, deilige rykk avslører at dette er en sværing, og snart kan noe stort og stripete skimtes nede i dypet. Rundt den svinser også ikke mindre enn tre andre sværinger, som vil være med på utras og hyppige retningsskifter regissert av  kameraten. En fem, seks dugelige utras gjør etter hvert sitt, og fisken kan pumpes opp gjennom vannlagene. Og det er først nå jeg ser at jiggen sitter i kun en krok ytterst i munnviken. Var ikke hjertet i halsen før, kom det dit i hvert fall nå. Håven strekkes febrilsk ut i vannet, og etter et par mislykkete forsøk og noen mindre sprell siger fisken endelig over håvkanten og er min. I håven ser jeg hvor stor og velfødd den er, og da den legges ned på en fuktig plastpose gulper den opp en nylig slukt kreps godt over gjeldende minstemål på 9,5 cm. Nå må ting gjøres raskt. Kamera på stativ og vekt og målebånd er gjort i stand på forhånd. Lenge leve optimismen. Fisken veies og måles, og blir gjenstand for hyppige portrettbilder før den pent og rolig settes ut og får gli ned i dypet igjen. Jeg bukker dypt i ærbødighet, og vet at dette er en av årets største fiskeopplevelser.

Og de vitale mål, faktisk hele 1420 gram fordelt utover 47 cm. Som en ytterligere teaser, den var ikke alene, og var faktisk ikke den største av fiskene jeg så.

Nå venter noen uker med sjø- og fjellfiske, før Oslomarka igjen blir hovedarena utover i august. Så i mellomtiden; en riktig god fiskesommer…

Fiskehilsen

Stig Werner

Tilbake | Til toppen