Publisert den 10. juni 2013

Østmarka

Fra en uerfaren fiskers synsvinkel

Fluer, "fyll" og fisk i Østmarka

Fredag og timer fra en junihelg for meg selv- viet i sin helhet til å teste ut det så omtalte fluefiske. Med jomfruelig fluestang og en skoeske halvfull av selvgjorte fluer var jeg timer unna et sagnomsust skogsvann i de dype skoger. Litt for ivring de første bakkene, låra ble hvite av melkesyre før sykkelen kunne byttes ut med fjellsko. Med humøret på topp og kartet friskt i minne gikk veien videre over i en dårlig traktorvei …som endte i sti…og dårlig sti…og ingen sti…. Bitte små regndråper la seg som klister på brilleglassene. Avgnagde trær laget hiderløype videre innover myra. Humøret sank betraktelig. Etter noe som kjentes som flere timer tittet vannet opp mellom trærne. Av med blytung sekk, jakke og søkkvåte sko. Har lært fra Monsens videoer nytteverdien av å ha et par (lette) joggesko i sekken. Nesten himmelrike å få tørt på beina.

Et fantastisk flott skogsvann! Passe stort, oversiktlig og med høy villmarksfaktor. Rykter tilsa stor fisk. Humøret var på vei opp der jeg satt i godt selskap med en boksøl fra polet. Sola lekte gjemsel med tåka som hang truende over åsen. Hvem vant? Lenge så det ut til å bli uavgjort, men tåka satte inn nådestøtet etter en time. Så knapt nok mine egne bein. Bare å bli sittende, observere, lytte…og drikke øl. Langt der ute hørtes plask. Stooore plask! Konturene mellom vann og himmel forsvant. En advarsel Monsen så avgjort har glemt å nevne i sine filminnslag: Ikke tørstedrikk sterkøl fra polet etter å ha mista tre liter svette! Da jeg reiste meg, klar for å svinge fluestanga forstod jeg at dette kunne ende med mer fluer i trærne enn i vannet, i verste fall meg selv i vannet. Synd og skam. Dårlig sportsfisker. Fylt med negative selvinstruksjoner rigget jeg likevel stanga og bandt på en fjermyggimitasjon. Den forsvant for så vidt greit ut i tåkehavet. Etter å ha helt inn to liter lunkent myrvann klarnet heldigvis hodet og tåka noe.
Ble igjen vàr plaskene der ute, ikke så langt ute heller. Men fortsatt for langt ut til å kunne se noe gjennom tåka. Ringene laget små bølger mot steinene i vannkanten. Ivrig kastet jeg så langt ut mot plasket som min nybegynner-sleng var god for. En illsint canadagås bakset opp og skremte sikkert det som måtte være igjen av fisk i nærheten. Å ta feil av gås og fisk er Ikke mye å skrive hjem om. Like greit å rigge teltet og ta natta.

Stod opp til rene idyllen med en dyne av tåke over vannet. Etter varm morgenkaffe innabords kunne hele vannet tas i øyesyn. De gjenværende tåkedottene fra i går ble fort spist opp av morgensola. Alt som rørte seg i vannet ble nøye analysert. Vindstille.. Endelig snuste fisken på overflata. Ting begynte å skje… Vak på andre siden. I en liten vik, kloss inntil land begynte fisk å beite på nymfer. Følgende tvangstanke begynte å ta form i mitt hode: ”Jeg må dit!” Med varm kaffe på termos og tørre fjellsko på beina klekket jeg ut en plan for å entre vika uten å skremme fisken.  Etter litt plunder og heft med å finne egnt sted for baksleng traff jeg omsider vakene med en selvgjort nymfe (den som Magnus på youtube kaller ”ei nymfe tå no slag”). Og pang, eller glefs, eller hva dere fluefiskerne kaller dette øyeblikket. Uansett - helt rått å se fisken ta flua. Glemte tilslaget selvsagt, men husket å holde snøret stramt. Uten hov kunne det ende i fiskereis. Men øyeblikket skulle likevel nytes. Etter noen minutter stod jeg der plutselig med fisken i hånda.

 

Den ble kysset, danset med og fotografert. Og den smakte fortreffelig.. med lunkent myrvann til. Vekt? Nei, det har jeg ikke med på fisketur.

 



Hilsen
Håvard Hedem
Kommentarer (0)Antall visninger (7127)

Forfatter: Magnus Nilsson

Kategorier: Artikler

Nøkkelord:

Vennligst logg inn eller registrer for å legge til kommentarer.