Publisert den 18. mars 2013

Ørretfeber

Wm-måneden februar er for lengst unnagjort, dagene har blitt merkbart lengre, temperaturen er levelig og markas vann og tjern ligger der hvit og innbydende. Det er prime time for ørretfiske på isen.

 

 

Det er vel lenge siden folk oppfattet meg som frisk eller riktig vel bevart, og oppfattelsen blir vel ikke noe mindre nå, for etter langvarig vm-feber hadde jeg uten å ha vært i direkte nærkontakt med en eneste ørret også pådratt meg ørretfeber.

Jeg hadde opparbeidet meg et så pass stort mentalt vm-boost at det nå var tid for å teste både skiform og isfiske. Med blytung sekk med isbor og isfiskestøvler pakket utenpå, klinte jeg til med et Northug rykk allerede fra parkeringsplassen. Hundre meter opp i bakken hang jeg over stavene og hev etter pusten. Det føltes som jeg hadde ligget hele vinteren under snøen. Jeg følte meg mer som en grøftekant i april enn en topptrimmet isfisker i mars. Turen videre innover bar derfor mer preg av et tempo en dansk påsketurist kunne holde tritt med.

 

 

Framme lå kuldedisen som sukkerspinn over vannet, kanskje ikke så rart ettersom termometeret i sekken raskt viste 18 blå.

 

Et par hull blir boret rett utenfor myrtorven der jeg vet det står fisk nå om vinteren, og det er med en viss forundring jeg registrerer at det selv i denne kulda er en god del overvann under snølaget. Ingen overdrivelse å påstå at snø isolerer godt.

 

Kvarteret senere dukker de første solstrålene opp over åsen, noe som medfører at disen liksom løper i sikk sakk over isen i et forsøk på å unngå å bli fortært av varmende solstråler, men forgjeves, for i løpet av minutter har sola inntatt hele tjernet og den siste bomullsdotten forsvinner som ånden i flaska.

 

 

Og solen virker ikke bare å være kjærkommen for karen oppå isen, men også for ørreten under isen. For i det jeg skal riste litt liv i mormyshkaen igjen kommer noen meg i forkjøpet. Nappindikatoren på mormyshkastikka begynner å vibrere like fort som nakken til en flaggspett på en telefonstolpe. Jeg gjør et noe rustent tilslag, men det er godt nok til at det er tyngde å kjenne i andre enden. Hendene går snart i skytteltrafikk opp og ned langs sena etter hvert som ørreten og jeg haler og drar i hver vår ende av sena. Hvem som stikker av med seieren er lenge usikkert, men til slutt får jeg et overtak og et voksent ørrethode kommer til syne nede i hullet. En knall ørret kan løftes opp på isen, etterfulgt av et høylydt yessss. Adrenalinet pumper, selvtilliten vokser, feberen stiger og fokus rettes igjen raskt mot hullet.

 

 

Mormyshkaen agnes på ny og slippes ned i samme hull. Det går to minutter og så er det da capo. Etter en lang kamp, som innbefatter en tøff runde i overvannet rett over hullet, ligger nok en auregamp butt som en julegris på isen, så feit at skinnet så vidt rekker rundt og så grov at det burde vært 18 års aldersgrense for å se den. Det må bli ørretfeber av slikt.

 

 

Nye maggot agnes på kroken og samme hull forsøkes nok en gang, men nå er det slutt.

Noen meter bortenfor strekker en torvtunge seg ut i vannet og på sørøstspissen av denne pleier det alltid å stå fin fisk. Lenge sitter jeg og truer uten resultat, og jeg forbereder meg på å bore et nytt hull. Et siste drag i sena slik at mormyshkaen løftes et par meter opp i vannet, for så å la den dale rett ned. Men vannet virker brått å være grunnere i det sena krøller seg allerede etter en meter. Her er det noe muffens bortpå, eller forhåpentligvis en ny ørret. Tilslaget settes og igjen er det liv og røre under isen. Det å oppleve et slikt fiske, det å være dypt inne i en slik boble og opplevelse, er julaften med sukker på, selv nå rett før påske. Fisken virker å sitte godt og det er med et ærbødig bukk jeg løfter nok en trinn ørret opp av hullet og opp på den klorbleke snøen.

 

 

 Det går litt tid uten at noe mer skjer. Det verste bittet virker å ha gitt seg, men så kjennes et dunderhugg. Her trengs ikke noe nappindikator, kun noenlunde følelse i overarmen. Til å være så aggressiv så forventer jeg en sværing, men denne er noe mindre og kommer raskere, men like motvillig, opp på isen.

 

 

Fire ørreter er fasiten før sivilisasjonen noen kilometer unna omtrent har fått gnidd søvnen ut av øynene. Legg til strålende sol, solfaktor, nypreppet skispor, fysisk aktivitet, mental oppladning samt natur- og fiskeopplevelser i kø, og man har ingrediensene til noe jeg anser som en perfekt fridag i mars. Og snart er det påske. Du burde prøve du også…

 

 Fiskehilsen

Stig Werner

Kommentarer (0)Antall visninger (7478)

Vennligst logg inn eller registrer for å legge til kommentarer.

Arkiv