Publisert den 6. mars 2015

En isfiskers privilegier

I byen er våren i gang, utekafeene har åpnet og den første duggfriske har lesket tørre ganer. Nord i Nordmarka er det derimot snøtunge trær, 60-70 cm is og påskeforhold når du passerer 400 høydemeter.

 

Det er lett å la seg lure. Det å tro at gjeldende forhold innenfor bomringen også gjelder for skogene der i nord. Så feil kan man ta. For kommer du deg litt opp i høyden er det tjukt med snø, nypreparerte skispor og knallforhold for isfiske. Det er prime time for ørretfiske på isen.

 

Det er en isfiskers privilegium å kunne utnytte slike forhold til det fulle. Det å slenge sekken på ryggen en tidlig blå morgen mens nattefrosten knaser under føttene og frostrøyken siver ut av munnvikene. Blodomløpet kommer skikkelig i gang og kroppen føles lett. Lenger inn høres orrhanene som har tatt fatt på sitt morgenspill fra nærliggende myrer eller utpå vann og tjern du passerer. Du er helt alene, kun sporene etter hare, mår, rev, elg og rådyr avslører at det i løpet av natten har vært andre skapninger her.

 

Høyere opp treffer snart de første solstrålene toppene på snøhvite grantrær der dagen nå tar til. En flokk med små meiser slår følge, og deres spede plystring setter dagens melodi.

Etter hvert må du ta av fra skiløypa eller den brøytede veien og ut i terrenget for å komme fram til dagens pilkevann. Nattefrosten har sørget for et gangbart skarelag som gjør ferden inn mot vannet til en lek.

 

Snart åpner skogen seg, og du ser ut på et jomfruelig vann der det ikke har vært et menneske siden snø og is la seg. Frostrøyken løper langs vannkantene i et forsøk på å unngå de varmende solstrålene. Du følger et haretråkk bort til odden der du skifter og gjør deg klar for dagens fiskeøkt.

 

Ute på isen må du trampe gjennom det øverste skarelaget før sukkersnøen under kommer til syne. Etter å ha skyflet det meste av den løse snøen bort med beinet borer du lett gjennom de øvre lagene med porøs is før du når et hardere nederste lag. Snart er tre, fire hull innenfor samme område klare til å prøvefiskes.

 

Klokka har passert ni når mormyshkaen agnet med tre, fire maggot låres ned i det første pilkehullet. Mormyshkaen sveives i posisjon rett over bunnen og forventningene stiger der du spent stirrer etter utslag på nappindikatoren. Etter 15 minutter uten napp kommer tvilen sigende. Da er det tid for å teste neste hull. Mormyshkaen slippes ned, og akkurat i det du har sveivet inn slakket på sena og tatt de første små skjelvingene med håndleddet, dras nappindikatoren rett ned. Instinktivt settes et tilslag og umiddelbart er det tyngde og motstand i andre enden. Etter en adrenalinfylt kamp der sene dras ut og motvillig trekkes inn, kan snart en skjelvende hånd løfte en feit halv kilos ørret opp av hullet og legges på det hvite skarelaget. En herlig start som gir deg trua på at dette er dagen for gromfangst.

 

Etter tre timers intensivt fiske, er nok en flott ørret landet. Det er tid for lunsj. Det å fyre opp et lite bål, spise matpakken og svelge ned med kruttsterk kaffe, samtidig som man suger inn inntrykkene fra omgivelsene. Det å vite at kun noen kilometer unna sitter folk tettpakket på kafeer eller trasker målløse rundt på handlesentre uten å ha anelse om hva skogen rett nord i dag kan by på. Det privilegiet har imidlertid du i det en ny fiskeøkt tar til.

 

Tre timer senere pakkes sekk og utstyr. Sekken er tyngre nå enn på vei inn, men det er en god ekstra tyngde, forårsaket av fire flotte vinterørreter.

Hodet er renset og kroppen føles sliten på en god måte. Du lever. Vel hjemme med de samme daglige rutinene tar det ikke lang tid før du igjen lengter ut.

Du tenker at det er godt at mars er lang, at Nordmarka har supre isfiskeforhold i lang tid ennå og at påsken er forestående.

 

Fiskehilsen

Stig Werner

Kommentarer (0)Antall visninger (5430)

Vennligst logg inn eller registrer for å legge til kommentarer.