Publisert den 19. juni 2017

Der satt´n, igjen!

Godt inspirert fra forrige ukes knallfiske bar det ut i marka igjen. Nå til et tjern hvor jeg fikk en sværing i 2014. Håpet var at det var mulig å gjenta den bedriften.

Etter mange forserte høydemeter kunne jeg skimte tjernet mellom trærne. Jeg var framme ved et tjern som ligger nokså avsidesliggende til i villmarka. En mild bris strøk vannflaten, men bare såpass at det vaket jevnt nær breddene.

Jeg satte meg på en stein og betraktet vakene. Her gjaldt det å se seg ut den rette fisken. Nå er det imidlertid ikke alltid like enkelt å vurdere størrelsen på en ørret basert på noen få vak, men her jeg satt var det godt med flyvemaur i lufta, og ikke minst på vannflaten der mange av dem hadde krasjlandet.

Det var nok til at tjernets voksne fisker ble lokket opp i overflaten og vaket høylytt uten særlig tanke på at de ble grundig avslørt. Det virket som om festmåltidet hadde fått de store til å senke guarden lite grann, og det hadde jeg tenkt til å utnytte. Det var i hvert fall planen. Den ene som vaket nær en myrtorv på andre siden virket diger. Vakene ga real gjenklang og måtte komme fra en fisk med solid kroppsmasse. Utfordringen var et tett villnis av busker og trær der den holdt til, men jeg måtte gjøre et forsøk. I posisjon i en halvmeters glippe mellom busker og trær burde det være mulig å vippe marktugga ut. 

Utålmodig ventet jeg på at min utpekte motstander skulle avsløre seg igjen, men nå var det blankt vann. Kanskje ørreten ikke hadde senket guarden noe særlig allikevel? Det er jo en grunn til at de store nettopp har blitt store. Kanskje var det jeg som hadde blitt utmanøvrert? Det ble derfor et blindkast ut der det siste vaket hadde vist seg noen minutter tidligere. Det var et resultatløst kast, og slik fortsatte det med flere kast som ikke ga noe respons. Men så brått var den der igjen, nå med et mer forsiktig vak et par meter lenger bortenfor. Marktugga traff i sentrum av vakringene, og nå tok det ikke mange sekundene før det deilige synet av sene som ble dratt ut fra snellespolen viste seg. Etter noen sekunder gjorde jeg tilslag. Tunge rykk og drag forplantet seg gjennom sene og stang og videre langt opp i skulderleddet. Dette måtte være fin fisk, og da den brøt vannflaten i et par reale plask som åpenbarte en lang bronseaktig skikkelse, kunne jeg fastslå at en sværing var på.

Noen minutter senere sitter jeg på huk og betrakter en mektig ørret på over en halv meter. Vekta har akkurat vist og passert 1500 gram.

Jeg er i en transeaktig tilstand der jeg etter hvert må sette meg i lyngen og ta noen dype åndedrag. Først da kan jeg suge inn inntrykkene en slik episode skaper.

Vi som bor i nærheten av Oslomarka er privilegerte over at det svømmer slike fisker i mindre skogs- og myrtjern i OFA-land. De kalles sone 3 vann, som er vann og tjern litt utenfor allfarvei hvor det settes ut litt fisk, og der det stort sett bare legges ut noen tømmergater i myra. Det finnes noen flere håndfuller slike tjern der ørreten har alle forutsettinger for å vokse seg stor og bikke den magiske kilosgrensen. Det gjelder å kjøpe den nye fiskekartboka og bare å lete, i tillegg til å være på rett sted til rett tid da så klart.

Nå er det prime time for fiske i marka, så ut og fisk!

Vi ses i marka!

Fiskehilsen

Stig Werner 

Kommentarer (0)Antall visninger (3010)

Vennligst logg inn eller registrer for å legge til kommentarer.