Publisert den 12. juni 2017

Der satt`n!

Etter tre sykdomsuker i en tåkeaktig tilstand med streptokokker, feber og en tafatt slapphet det er vrient å overgå, var formen endelig såpass at jeg dyttet min egen kropp ut i marka. Det ble en tur jeg ikke kommer til å glemme med det første.

Framme ved det lille tjernet holdt våte skyer en klam hånd om forholdene. Regnbygene kom med ujevne mellomrom. Et par vak langs myrtorvene på den østre siden bar imidlertid bud om at det burde være muligheter for litt action. Den nærmeste fisken virket stor og så ut til å stå steady på samme plass en halv meter utenfor en liten utstikkende torv. 

Med skjelvende hender ble en liten marktugge klargjort, og snart var jeg i gang med min egen imitasjon av en meitemark der jeg sakte ålte meg fram i stilling. Et par, tre meter fra vannkanten ble markkroken vippet ut i vannet, og endelig kjente jeg denne herlige sitringen i kroppen som den fordømte sykdommen hadde tatt fra meg i så mange dager. Det var så deilig å være i gang igjen. Ingenting skjedde det første minuttet. Jeg hevet stangtuppen en halvmeter slik at marken ble løftet litt opp i vannet. Fra min posisjon kunne jeg gjennom strå, tranebær og molteblader skimte at det lå en gammel stokk ut i vannet, et typisk skjulested for en sværing med tilhold nær land. Jeg løftet stangtuppen nok en gang, og skulle til å sveive inn løssene da det brått ble bevegelse i sena. Først et lite rykk der en halvmeter sene forsvant ut i vannet, så ble det helt stille. Et avgjørende øyeblikk, for enten var jeg avslørt og fisken hadde sluppet marken eller så stod den dørgende stille og tygde på godsakene. Det var lange sekunder og jeg trodde jeg var avslørt, men så var det ørsmå bevringer i sena. Først små og usynlige for et utrent øye, men snart tok min motstander fart og dro ut sene så det omtrent luktet svidd. Runde etter runde fløy av senespolen i stadig økende fart der jeg perpleks lå og stirret på snella. Da jeg kom til meg selv fikk jeg slått ned snellebøylen og satt meg opp på knærne. I det jeg skal gjøre tilslag så får jeg et nytt varsel om at dette er en stor fisk, der den raskt jaget opp i overflaten og laget et plask med en sånn mektig lyd som bare voksne ørreter klarer, før den dro videre ut i vannet. Tilslaget satt og som alle indikasjoner viste fikk jeg nå gjennom stanga også fysisk kjenne at det er en grom ørret. 

Ute i vannet kan jeg skimte en lang og bronsefarget kropp som bukter, slår og drar alle andre steder enn der jeg førsøker å styre den, og for sikkerhets skyld så åpner himmelens sluser seg så myrtjernet nærmest koker. 

Resultatet er at jeg mister all visuell kontakt og kun må følge senas stramme reise der den dras i alle retninger. Snellebremsen strammes og jeg legger noe mer press på fisken for å få den inn i en liten vik der det bør være mulig å lande den. Etter et par minutter med ytterligere utras og mye plask og leven kan fisken endelig styres inn i håven og løftes med et gledeshyl på land.

At det var en fin fisk visste jeg allerede, men at den skulle være flere og femti centimeter lang og 1,6 kilo tung var mer en jeg kunne forestille meg at dette tjernet kunne levere.  

Og ikke nok med det, snart var det et par nye vak litt bortenfor og ørretene som forårskaet disse var også sultne og bitevillige, og selv om de var av langt mindre størrelse så var det flotte ørreter i godt hold. 

Det var derfor med et ærbødig bukk jeg takket for meg og forlot dette tjernet jeg ikke hadde besøkt på flere år. Det blir ikke like lenge til neste gang, det kan du være sikker på…

Vi ses i marka!

Fiskehilsen

Stig Werner  

Kommentarer (0)Antall visninger (2712)

Vennligst logg inn eller registrer for å legge til kommentarer.