Røye

Publisert den 3. juni 2012

Røye

(Salvelinus alpinus)

Røya forekommer i hovedvassdragene i Nordmarka og i spredte vann i Østmarka. For drøyt 200 år siden ble det sluppet røye i Elvann, den spredte seg herfra til Langvann og Trehørningen. I 1908 ble det sprengt en tunnel fra Trehørningen til Helgeren og dermed var flere nye vann åpnet for røya. I 1920 ble det også sluppet røye i Skarvvannet og Gjerdingen, med den følge at røya etablerte seg i vannene nedstrøms i vassdragene. Til Daltjuven kom røya gjennom tunnelen fra Gjerdingen.

 

Gytingen foregår senhøstes, oftest før isleggingen, på spesielle gyteplasser ute i vannene som kalles røyevarp. Varpene er de samme fra år til år. Røya gyter på steinbunn med grus og småstein enten i strandsonen eller på grunner i vannet. Den kan også gyte over blokkstein eller sprekker i bergveggene. I de regulerte vannene øker gytemulighetene sterkt grunnet bølgeutvaskingen av sedimenter fra strandsonen. I noen av skogsvannene sliter derimot røya kraftig med gytingen, siden grusen på varpene sedimenteres av partikler (mudder). I for eksempel Nordvannet har det blitt lagt ut ny grus på isen rett over varpene, dette havner på riktig plass når isen smelter. Dette tiltaket bør minst gjøres hvert 5. år. I myrvann vil det ikke finnes noen gyteplasser for røye, men den vil heller ikke trives i det sure vannet.

 

 

Mange av bestandene i de store, regulerte sjøene er overbefolket med småfallen røye. Rekrutteringen er for høy i forhold til det naturlige predasjonstrykket fra rovfiskene (ørret, abbor og stor kannibalrøye). 

 

 

Norsk tradisjon har vist at man i utgangspunktet skal være svært forsiktig med å fiske med grovmaskede garn i gode og stabile røyevann. Det er aldri mange predatorfisker, og de har en svært høy fangbarhet i garn (og på redskap forøvrig). Fjernes predatorfiskene så øker antallet smårøye, og da blir fiskevannet fort dårligere og dårligere. Dette er trolig en av hovedårsakene til at det har blitt så mange overbefolkede røyevann i Norge. Når bestanden først har kommet ut av balanse, kan ta ekstremt lang tid å få fiskeverdien tilbake. Da må man begynne å fiske med intensivt garnfiske.

 

 

Røya er en sosial fisk som gjerne holder sammen i grupper. Optimaltemperaturen er mellom 4–12°C.  På våren og forsommeren vaker den villig på både mygg og døgnfluer. De fleste lever derimot hovedsakelig av dyreplankton. Siken er imidlertid en mer effektiv planktonspiser enn røya, og i vann der de finnes sammen blir røya fort utkonkurrert ute i vannmassene. På høysommeren trekker all røya i Oslomarka ned mot kaldere vann, siden de ikke trives i høy temperatur. Nede i dypet vokser røyene sakte siden dette habitatet gir et svært sparsomt næringstilbud.

 

 

Røya blir størst i de østre delene av Marka med Langvann, Elvann, Trehørningen og Nordvannet som de beste fiskevannene. Her er det tidvis gode muligheter for å få røye over halvkiloen. Det er tatt røye opp til 2,5 kg (2006), men røye over 800-900g regnes som veldig stort. Selv om røya i de andre vannene i Oslomarka oftest er mellom 100–250g, er den likevel en populær sportsfisk. Mange mener også at det er denne mindre røya som smaker best. Under isfiske på varpene i gytetiden kan fangstene bli store. Da brukes det ofte en kraftig rød røyeblink med maggot eller veamark (trebukklarver som man finner selv). Røyene fatter ekstra interesse for røde farger på denne tiden, og da kan en stor blink tidvis være mer effektivt enn en mormyskha. På senvinteren kan man også gjøre gode fangster, og da er matkvaliteten på fisken oftest best. Gode plasser på våren er rundt trange sund, der strømninger gjør at planktonet konsentreres. Når isen smelter vil mer og mer lys slippe ned, og da øker aktiviteten til bunndyrene. Når røyestimene får dette med seg, samles de på små områder (gjerne grunne viker med mudderbunn) og da er de enkle å få på mormyskha. På denne tida fungerer som regel mormyskha bedre enn røyeblink.

 

 

Røya utgjør i dag et attraktivt ekstratilbud i mange vann og da hovedsakelig som isfiskeressurs. Det har vært forsøkt uttynningsfiske av småfallen røye i marka, men det viste seg å ikke gi noen merkbare resultater. Det ble bl.a. kjøpt inn spesielle røyeteiner som ble satt på varpene, men de fungerte ikke slik som de gjorde i vellykkede prosjekter nordover i landet. De fleste markasjøene som har for tette bestander, er dessuten altfor store til slike tiltak.

Kommentarer (0)Antall visninger (8631)

Forfatter: Dag Øivind Ingierd

Kategorier: Arter

Nøkkelord:

 

Vennligst logg inn eller registrer for å legge til kommentarer.