Publisert den 26. november 2014

Tilbakeblikk 2

Langtidsvarselet ser lovende ut for den som venter på islagte vann. Mens vi venter kommer nok et tilbakeblikk fra et av sesongens høydepunkter i Marka.

Denne gang er det ikke en rapport fra en lang tur inn i de dypeste skoger og avkroker i Marka, men fra en kveldstur til et vann en fem minutters spasertur fra egen utgangsdør. Det er heller ikke en svær prikkete ørret som har hovedrollen, men et par grønnstripete abborer, samt en diger døgnflue i en birolle.

 

 

 Det var i begynnelsen av juni. Kvelden var ung og fuktig, og vulgataklekkingene var i gang.

 

 

I Harestuvannet er det gode klekkinger av denne digre døgnflua, men ettersom det er langt mellom hver ørret er vannet liksom ikke å regne som et godt vulgatavann, og det er langt mellom hver fluefisker.

 

 

Nå er det ikke bare ørret som setter pris på disse digre munnfullene. I Harestuvannet er det bestander av både sik og abbor, som begge kan nå anselig størrelse, og særlig sistnevnte. Og det var nettopp storabboren som var målet denne gang. Tidligere år hadde jeg opplevd massive klekkinger hvor stor fisk hadde vaket uten å interessere seg for hva enn jeg presenterte. Denne gang hadde jeg gardert meg og drasset med flueutstyret. Nå skal det sies med en gang at noen stor fluefisker har jeg aldri vært, men en diger vulgataimitasjon burde jeg klare å få ut noen meter, forhåpentligvis langt nok ut til å nå vakende storabbor. Det var i hvert fall planen.

 

 

Den planen måtte raskt skrinlegges. Det var fine vak, og mange så ut til å være abborvak, men de var så alt for langt ute på vannet. Her måtte man ha langt større ferdigheter med fluestanga enn det jeg besitter.

Det var tid for plan B. Ute på vannet var et par kanoer med noen ivrige fiskere om bord. De bannet og svor over resultatløse kast med hva som så ut til å være både sluk, spinner og wobbler. En ellers utpreget rovfisk som abboren ignorerte nå alt som imiterte hoveddietten og gikk heller for flaksende godsaker.

Her var det om å gjøre å tenke alternativt, og alternativet var dupp og flue. Jeg fikk rigget opp et brukbart oppsett, og var snart klar for nye eventyr. Jeg kastet og traff midt i et utall vak, og var like sikker på at storfisken ville ta hver gang. Det skjedde aldri. Det ble med noen tre til fire hektos borrer.

 

 

 

I ren frustrasjon gikk jeg over til den metoden som sjelden svikter, og som jeg har brukbar peiling på - fiske med dupp og mark. Det var særlig rundt en grunne en 30-40 meter ut i vannet hvor det var stadige vak fra fisk av anselig størrelse. Formodentlig var dette en typisk kompisgjeng bestående av en fire, fem store abborindivider.

Dupp og mark fløy ut og landet der ringene fra det siste vaket døde ut. Det gikk nøyaktig 2,58 sekunder og så ble duppen dratt dønn under vann, og forble borte. Forfjamset dro jeg til og snella svarte med kun å slure. Her var det storfisk på. Etter en knallhard fight kunne jeg i vannet foran meg registrere en skygge som for fram og tilbake. Da begynte adrenalinet virkelig å pumpe, for dette var en sværing. Etter ytterligere tautrekking var abboren, som det viste seg å være, mer medgjørlig å kunne styres inn i håven og opp på land. For en fisk, og for en fight og for en opplevelse.

Fisken ble veiet inn på 1530 gram, og gikk lett inn på min topp tre liste over stor abbor. Meningen var å ta et par kjappe bilder og så sette fisken ut igjen, men det viste seg å være umulig. Abboren hadde slukt rått og kroken satt langt nede i halsen, og den måtte derfor få et kakk i skallen. Neste nedtur kom da jeg skulle forevige fisken der jeg med et stolt glis poserte foran kamera, men ingen ting skjedde. En rask sjekk konkluderte med hva jeg fryktet, nemlig at minnekortet satt igjen i pc-en etter forrige fisketur. Det ble derfor kun noen raske hagebilder av sværingen da jeg kom hjem sent på kvelden.

 

 

 

Det neste kastet ble lagt i et vak på nesten samme sted, og det ble da capo. Duppen ble dratt rett ned, men nå var jeg mer forberedt og gjorde et raskt tilslag. Fisken satt og denne kjentes i hvert fall ikke noe mindre ut, noe jeg kunne konstatere da den kom nærmere land. Men så skjedde det som ikke skal skje. En gedigen nedtur etter en rå opptur. Akkurat i håvingsøyeblikket slapp krokfestet, og fisken seg utover i vannet og ble borte. Det var en type fang og slipp, men ikke på den måten som var forespeilet. Jeg fikk aldri holdt den i hendene, aldri veid den og aldri fotografert den. Tilbake var kun et visuelt minne og en formening om at denne bjessen var enda litt større enn den forrige.

Kvelden etter var jeg tilbake, med intakt kamera. Det nappet godt denne kvelden også, men de aller største fiskene var ikke å se. Jeg fikk en haug fine abborer opp mot en halv kilo, og en flott toppfisk på 810 gram, men den var allikevel som en tenåring å regne i forhold til kompisgjengen som hadde vært innom kvelden i forveien.

 

 

Uansett, så hadde jeg i løpet av et par kvelder hatt noen høydepunkter man ikke kan påregne å oppleve alt for ofte i Oslomarka.

Til neste år er jeg tilbake.

 

 

Fiskehilsen

Stig Werner

Kommentarer (0)Antall visninger (4625)

Vennligst logg inn eller registrer for å legge til kommentarer.

Arkiv