Publisert den 13. mars 2013

Frilinefiske

Skal du overliste ørreten når den er inaktiv, sky og lettskremt eller opphengt i kun en type mat, bør marken fiskes freestyle.

 

 

Metoden har fordeler og egenskaper som verken sluker, spinnere, jigger eller fluer klarer å oppdrive, nemlig et lite levende agn presentert på en svært naturlig måte. Duppfiske er et tyngre fiske som lager litt bråk og uro i vannet. Ørret kan lokkes av bråk og uro om den er aktiv, bitelysten og på matjakt, men ikke alltid er den i slikt bitthumør, og da kan det tradisjonelle duppfiske komme til kort. I stedet bør man fiske lett, og innen markfiske betyr det å strippe utstyret. Ved å utelate duppen går man glipp av så vel kastevekt som nappindikator, men de kan erstattes av henholdsvis tynnere sene og ved å bruke sena som nappvarsler. Et søkke skal fungere som kastevekt og tyngde for å frakte agn raskt ned mot bunnen, og i tillegg holde det i ro på bunnen om søkkevekten er tilpasset strømmende vann eller vind. Men også disse funksjonene kan erstattes eller utelates. For bruker man heller tid på å komme nær fisken, slipper man å kaste særlig langt, og er man nær en vakende fisk trengs ikke et søkke som drar marken til bunns. Under slike omstendigheter er det tvert i mot en stor fordel at markens beskjedne egenvekt holder den lenge i de øvre vannlag mens den sakte synker i vannet og opptrer som en sprellende, forsvarsløs og enkel matbit å fange. Til slikt ultralett fiske benyttes altså kun en krok agnet med et par små mark, og kroken bør tilpasses ved å gå ned et par størrelser fra duppfiske. Det medfører verken like stor eller like mye mark på kroken. Marken bør være av den lille, men livlige sorten. Her har små løvmark en fordel. Ved å træ et par, tre stykker på kroken beholder man det lille preget, og har samtidig et svært livlig agn.

           

Vakfiske

Et slikt lett markfiske kan foregå under de fleste forhold sesongen gjennom. Mest spennende er det å fiske på vak. I kasteposisjon vipper man den lille marktugga ut mot sentrum av vaket. La haspelbøylen stå oppe mens marken sakte synker. Ofte er det alt som skal til for at den vakende fisken oppdager godbiten og snapper den. Er det ingen reaksjon bør neste steg være å løfte stangtuppen opp i været, for så å senke den. På den måten løftes marken opp fra bunnen før den igjen synker. Fungerer ikke det bør marken sveives sakte innover. Hev samtidig gjerne stangtuppen sakte slik at marken stiger mot overflaten. Slå deretter opp bøylen på snella og la agnet på nytt synke mot bunnen. Slik avfiskes kastet.

 

 

Under dager med mye vakaktivitet, særlig under heftige insektklekkinger eller sverminger, bør marken presenteres i overflaten, og også oppholde seg der lengst mulig. Nå er ikke en mark like lett som ei tørrflue, så den vil sakte synke. Men det finnes et par metoder. Enklest er på forhånd å ha klippet ut et lite flyteelement på størrelse med en ert som stikkes gjennom kroken og dras oppunder krokøyet. Flyteelementet vil nå sørge for at marken holder seg i vannflaten der den vakende fisken leter etter mat. Elementet vil også fungere som en liten indikator ved napp. En annen litt mer spesiell metode er å benytte en alminnelig sprøyte, som kan fås på apotek. Her kan man ved å stikke sprøytenålen i marken blåse litt luft inn i den. Med en lett krok og et par luftfylte mark, vil agnet flyte i vannfilmen i nærheten av mye ørret og være iøynefallende. Uansett metode vil en mark full av jord som regel ikke flyte like lett som en som har gått seg tom i mose på forhånd. Fralandsvind kan være en god medhjelper til slikt fiske, ettersom man ved å la haspelbøylen stå oppe kan la vinden frakte agnet ut til vakende fisk.

 

 Blindfiske

Ikke alltid er det vak å se. Da kan det være effektivt å blindfiske marken, altså å kaste marken på steder i vannet man antar det kan stå fisk. Blindfiske er ofte svært effektiv i myrtjern. Her gjelder det å stå et par, tre meter fra vannkanten og deretter vippe marken en meter eller to utenfor myrkanten, for så å la den synke. Ofte er det ved bunnen ørreten nå har tilhold, så det er her fisket bør konsentreres. Oftere enn ved vakfiske bør marken sveives ekstremt sakte med lav stangføring, slik at marken holder dybde. Ha mange stopp i innsveivingen for full utnyttelse av de sprellende og livlige bevegelsene marken foretar i synkemodus.

 

 

Ørret står gjerne klint inntil myrtorver, eller under dem, så det gjelder å friste den såpass at den kommer ut og snapper agnet. Strategien bør være å avfiske mye vann uten å forflytte seg særlig, for å unngå bråk og vibrasjoner ut i vannet. Ved å komme seg ut på en torvtunge og holde lav positur, får man avfisket et vidt område i vifteform der ørret ganske sikkert har tilhold.

Blindfiske kan også fungere godt i områder med mye vegetasjon langs vannkanten. Her finnes typiske standplasser for ørret langs bunn. Utfordringen kan være at marken forsvinner ned blant kvister, løv og annet grums på bunnen. Siden det ofte er dårlig med kasteplasser i slike omgivelser bør man være noe mer tålmodig før man forflytter seg videre.

 

 

Nappvarsling

Et napp kan variere, men med et trent øye og god fingerfølelse kan alle registreres gjennom sena. Mest vanlig er at sena ikke slutter å synke, men at den dras av snellespolen med jevn fart. Vent noen sekunder før bøylen slås ned og tilslaget settes. Andre ganger merkes en kraftig akselrasjon av sene som dras ut. Samme prosedyre gjelder her. Sena kan også stoppe opp å synke. Da er det lett å tro at marken har tatt bunn, men ofte kan det være en ørret frempå. En ørret som aner fred og ingen fare, vil rolig kunne svømme frem og sjekke hva det er som daler mot bunnen. Finner den marken fristende nok, gaper den over, for så å stå stille mens godbiten fortæres. Enkelte ganger går dette veldig raskt før den igjen beveger seg og drar ut sene, mens den andre ganger kan stå i ro svært lenge. I begge tilfeller bør man gjøre et kontant drag i stanga for å kroke eventuell fisk. For å skille bunn fra ørret, bør du sjekke senas stramhet. En mark som har tatt bunn vil vise det gjennom ei slapp, krøllete sene, mens en ørret som tar marken på vei ned vil gi ei strammere sene. Enkelte ganger kan sena virke stram, men så begynne å krølle seg eller liksom bli løftet litt opp i vannet. Det kan være et resultat av at fisken har beveget seg høyere i vannet. Men ørret kan også plukke opp en mark som akkurat har landet på bunnen. Et slikt bitt kan være vanskelig å registrere, men er man fokusert er det gjerne mulig å registrere noen små bevringer i sena og på vannflaten, og i noen tilfeller at noen få centimeter sene dras ut før alt stopper opp. Her kan man i enkelte tilfeller ved å holde pekefingeren forsiktig under sena, fysisk registrere ørsmå bevringer fra ørretens små bevegelser.

 

 

Et typisk bitt ved sakte innsveiving er at man kjenner et lite lugg i sena. Det er lett å overse et slikt lite napp og ta det for hekting i bunnvegetasjon eller lignende. Det er også lett å bli overivrig og gjøre et momentant tilslag. Stort sett ender det uten kroket fisk. Etter et lite lugg bør man i stedet umiddelbart stoppe å sveive. Deretter slår man hurtig opp bøylen på snella. Da ser man raskt om sene dras ut, noe som indikerer fisk. Alternativt vil stoppet medføre at marken begynner å synke, og en ørret som forsiktig nappet i den tror byttet er uskadeliggjort og kan enkelt plukke det opp. Ofte kan det ta et par, tre sekunder, så begynner sene å dras av spolen. Uansett type bitt, bør man være litt tålmodig og gi ørreten noe tid før tilslag. Skal fisken settes ut igjen, bør imidlertid tilslaget være av den raske sorten.

             

Utstyr

Utstyret bør være lett på grunn av lett agn, kort avstand til fisk og for å gi respektable kast med nesten vektløst agn.

 

 

En haspelstang fra 4 til 10 fot, avhengig av omgivelsene rundt vannet, anbefales. Tett vegetasjon fordrer kort stang for å få plass til å legge ut kast. Snella bør være i 500-1500 klassen og ha påhasplet monosene fra 0,14-0,18 mm, slik at sena nesten uten friksjon renner av spolen. Ei multisene vil være for stiv og krøllete. Kroken bør være mindre og lettere i godset enn til vanlig duppfiske eller annet markfiske. Det gjelder å lokke ofte kresen ørret, og da er ofte små godbiter resepten. En Aberdeen krok i størrelse 10-14 er et godt valg. Polaroide fiskebriller bryter speilrefleksen på vannflaten og gir godt innsyn ned i vannet. Man får dermed mer kontroll over ørretens adferd, og det gjør tilnærming og praktisk fiske enklere.

 

Kommentarer (0)Antall visninger (8962)

Vennligst logg inn eller registrer for å legge til kommentarer.