Publisert den 5. oktober 2012

Hverdagsharving i Østmarka

Høsten er her for fullt og for mange er det sesongens harving det skal tas fatt på. De som kjenner meg vet at jeg harver hele sesongen, men vårens fiske i mørket er gjerne forbeholdt fridager da man må velge å forsake nattesøvnen for å få med seg det brutale fisket.

Per dags dato er det ypperlig å kunne sette kursen mot marka for noen timers harving selv på hverdager og fremdeles risikere å få en spenningsfylt fiskeøkt. Dessuten er det alltid de første timene etter mørkets frembrudd at du kan gjøre storeslem. Mange slike «svippturer» den siste tiden i tillegg til de faste helgeturene har virkelig levert varene. 
Noen turer har vært bedre enn andre. Resultatene har gått opp og ned, men stort sett har det vært god mulighet for å få kontakt så lenge man har vært på plass i felten. Jeg husker spesielt en av de siste turene. En liten rusletur i mitt eget lagsområde i Østmarka en kveld hvor jeg hadde et klassisk høstvær slik vi hører på folkemunne. Det var riktignok ikke så veldig kjølig, men en svak og sur bris. Regnet var av type tusenvis mikroskopiske dråper som jevnlig kom rett mot meg og pisket godt i ansiktet når vinden tok litt ekstra tak. Fullmånen var et faktum, men den tittet bare vekselsvis fram når det tette skylaget i god fart mot øst ga en liten glippe. Trua som tidligere den kvelden hadde fått seg en kraftig trøkk på grunn av skyfri himmel hadde igjen tilspisset seg. Tidligere den samme uka hadde jeg vært ute i hardere vær. Vindstille, men konstant kraftig nedbør som skapte så mye leven at marken ble fullstendig borte. Jeg dynget innpå så store og mange mark bruket klarte at jeg kunne kasta til verdens ende og tilbake igjen. Personlig har jeg god statistikk på slike dager, men den turen forble resultatløs på tross av at jeg ble til jeg var søkkvåt alle steder bortsett fra føttene. 
Nå var jeg klar for revansj. Så meg ut alle godplassene før jeg gikk ned til vannkanten. Det hadde grodd vesentlig til over sommeren og både tett kratt i strandsonen samt vannplanter skapte nok problemer i starten. Den første timen kom og gikk uten tegn til liv. Regnet hadde gitt seg og været lettet. Begynte å få en følelse av ting var i ferd med å spoleres. Månen slapp til så lenge av gangen at jeg kunne se alt jeg drev med uten nevneverdige problemer. Men neste gang månen forsvant fikk jeg svar. Da marken nærmet seg land og jeg kunne se plogen godt, bygde det seg opp en bul på overflaten rett bak. En spinnstopp var ikke mer som skulle til. Fisken forsynte seg så forsiktig at jeg ble overasket. Hadde forventet at den skulle ta mye hardere. Småfisk, sa magefølelsen der jeg sto og kjente sena forlate spolen. Men man skal ikke stole blindt på magefølelsen, det har jeg erfart flere ganger før. Sekunder etter veltet en pen prikkete skapning seg der ute. Kveldens første var tett på halvkiloen og ingen dårlig start, tross det var det eneste jeg hadde merka så langt. Men nå vet jeg at de er på matjakt. Det var god grunn til å traske videre til urørte områder. 
Igjen passerte tiden uten liv. Var det den eneste som ville i kveld? Gikk tilbake dit jeg hadde startet og bestemte meg vel nærmest for å avslutte med noen kast der. Åtte kast senere gjentok nesten historien seg. Men nå snudde fisken brått. Etter at marken var ute av vannet kunne jeg se kjølvannet av fisken som satte fart utover mot dypet igjen. Uten å nøle la jeg et kort kast i samme retning og sveivet så sakte jeg kunne innover. Da kom fisken tilbake og denne gangen tok den. Like forsiktig som den forrige, men bølgene etter fisken som snudde på kastet før vitnet om at denne ikke var av de minste. Da jeg kroket ble det kaos. Og det er lenge siden jeg har stuka så mye. Håven som hang bak på vesten hadde hekta seg i treet bak meg og hang i spenn fra strikken. Da den løsnet, skjøt skaftet fart mot nakken og jeg skal ikke gå i detalj hva for fine ord som rant ut av kjeften på meg. Samtidig hadde fisken gått rett i et belte med vannliljer og slaget burde vært tapt. Men da jeg sjanset på å gi fisken slakk, kom den seg løs selv. Senere kunne jeg løfte fisken stolt opp foran kamera og kjenne på følelsen av at jeg vant. Nå kunne jeg vende hjem fra marka med et skikkelig seiersglis. Og det er ikke lenge før jeg er på plass igjen. For alle andre er det er bare å komme seg ut. Før du vet ord av det er vinteren her…

Østmarkshilsen
Thomas Nordlie Dehlin
Kommentarer (0)Antall visninger (5400)

Forfatter: Thomas Dehlin

Kategorier: Forside - Banner, Artikler

Nøkkelord:

Vennligst logg inn eller registrer for å legge til kommentarer.